se dde.no for oppdatert website

BANDET

After Dark anno 1986.

D.D.E. har bakgrunn i et band som het After Dark. Dette bandet var fra starten i 1984 populært på festlokaler over store deler av Midt-Norge. Deler av originalbesteningen takket for seg i løpet av et par - tre år. I '88 ble beslutningen om å satse tatt. Hard jobbing med egne låter, stiftelse av eget firma og finansiering av prosjektet fulgte de neste årene. "Dette kan ta tid" sa guttene til seg selv. Proppfull av tro på seg selv og fast bestemt på at de skulle bli kjent i hele landet. 4 år tok realiseringen.

Originalbesetning:
Bjarne Brøndbo, vokal, keyboard
Bård Jørgen Iversen, keyboard
Edith Flak, vokal
Knut Håvard Lysberg, trommer
Roar Alte, gitar
Johan Midtgård, bass

Johan Midtgård og Edith Flak, takket for seg etter et år. Ny bassist ble Frode Viken. Eskil Brøndbo vikarierte for Knut Håvard Lysberg mens han avtjente verneplikten. Eskil kom senere inn da beslutningen om videre satsning ble tatt. Roar Alte skulle også avtjene verneplikt Gitarist Eivind Berre vikarierte og ble senere med fast. Det hører også med til historien at Frode og Eivind etterhvert byttet instrument. Terje Tranaas var med når han hadde anledning helt fra 1985, og Arnt Egil Rånes ble med fra senhøsten 1992.

Etter 10 år som syvmanns-D.D.E., ble besetningen i april 2002 redusert til seks, da Terje Tranaas takket for seg og valgte å prioritere familie og en litt annen vri på karrieren.


D.D.E. anno 1992.

D.D.E.-historien begynner 18. januar 1992. Dette er datoen for utgivelsen av bandets første produksjon; "Flamma / Kvinnfolk, det é det beste æ veit". Singelen ble produsert av Åge Aleksandersen som uttrykte stor tro på gjengen fra hjembyen. Innspilt i Terje Tranaas Lydstudio as i Namsos sommeren - høsten 1991, mixet i Nidaros Lydstudio av Roger Valstad og Åge Aleksandersen.

Finansieringen kom fra egen lommebok. Låta Flamma ble årets låt på Trøndertoppen, en avstemning på lokalsendingene til NRK Sør- og Nord-Trøndelag. Troen på stor karriere, limousiner, fete hotellrom og et liv blandt kjendiser fikk yttligere næring. Med klokketro på egne låter, masse arbeide samt nødvendige kontakter i mafiaen, resulterte i støtte fra Distriktenes Utbyggingsfond (nåværende Innovasjon Norge). Buy Buy Records as (driftsselskapet til D.D.E.) var innvilget tilskudd til etablering og markedsføring.

Planleggingen av RAI-RAI kunne starte.
Med bidrag fra Distriktenes Utbyggingsfond kunne RAI-RAI omsider planlegges. Åge Aleksandersen ble hyret til å produsere. Behovet for en samarbeidspartner på tekstsiden meldte seg. Idar Lind ble nevnt som et alternativ. Få av oss visste hvem han var, men fikk raskt oppgitt Otterøy utenfor Namsos som opprinnelig hjemsted. Godkjent! Forfatter? Enda bedre. Frode og Eivind ble så sendt ut i et første møte med herren. I mors hjem på Otterøy. Idar kom med en tekst som han mente ikke var "helt ferdig", men om Frode kunne starte med denne så fikk vi se... Teksten ble endret, den fikk melodi, og du kjenner den som "Vinsjan på kaia". Flere tekster kom, og samarbeidet fungerte meget godt. Etter lange øvingsperioder i Namsos, reiste D.D.E. til Kristiansand for å spille inn sitt første «album». Først ble et bolighus leid til studio. Med lovnad om at det lå uskjenert til med nærmeste nabo på 500 meters avstand, mente man at dette skulle fungere bra som studio. Nødvendig utstyr ble leid i Trondheim og i Oslo. Full av entusiasme la gjengen ut på den 16 timer lange kjøreturen. Fly var langt over budsjett. En kompis fra Namsos kjørte til Oslo hvor en 300 kilo tung «kassettspiller» skulle plukkes opp. Bjarne måtte faktisk sendes med fly til Kristiansand da bil til lokal transport ble leid der. Da han så skulle inspisere «studio», viste deg seg at bolighuset lå «uskjenert til» midt inne i et boligfelt. 5 meter til nærmeste hus. Krise! I hui og hast ble en bilopphuggerkollega kontaktet, og til alt hell: han hadde ei hytte i Søgne, rett utenfor Kristiansand som ble stilt til disposisjon. Også nabohytta ble leid. Så kunne sangeren kjøre til Oslo å plukke opp resten av bandet. Med badebukse i kofferten, solkrem og solbriller klar, så guttene frem til 2 uker i sørlandets sjærgård. I september. Fiasko. Regn og kaldt i 2 uker til ende. Når man er i studio og lager plate, blir det nødvendigvis mye venting. Tid som skulle brukes på stranda. Nintendo er jo også OK...
Med på turen var også tekniker Sturla Samuelsen som sørget for at ting virket og at det som skulle på tape havnet der. Studiohjelp fikk D.D.E. fra Stein Inge Brækhus, perkusjon, Geir Sundstøl, strengeinstrumenter (et helt hav...) og Odd Magne Gridseth, kontrabass. De fleste låtene var klar før avreise fra Namsos, med det mangle en, og en tekst var ikke ferdig. En av de siste dagene i Kristiansand kommer det fra Frode: «ja, også har æ ei låt te ja. Det hadd æ nesten glømt...» Så kom «Det umulige é mulig». Det var jo like greit det... Siste tekst kom en stund etter hjemkomst Namsos: «RAI - RAI». Musikken var ferdig innspilt. Sang ble lagt på i Nidaros studio i Trondheim, hvor den også ble mikset av Åge Aleksandersen og Rune Nordahl. D.D.E. sto omsider med ferdig master-tape på sin første «full-produksjon». Men uten kontrakt. Etter å høflig blitt avvist i Trondheim, reiste Bjarne og Eivind til Oslo på runde hos de mektige menn. Avtale om å få presentere gruppa var gjort med 4 selskaper. BMG, Stageway, Tylden og Norsk Plateproduksjon ble besøkt i tur og orden. Enkelte av møtene ble mildt sagt en kulturkollisjon av dimensjoner. Snakk om å treffe den «hippe» platebransjen! Andre møter hadde derimot en helt annen «temperatur». Svarene kom etter en stund. «Vi kontakter dere senere hvis vi ....», «Dere passer nok ikke helt inn i vår profil...», «Skulle gjerne ha gitt dere ut, men vi har så mye annet nå». Så ringte Audun Tylden. JA! Kontrakt! Single kom ut til påske i '93. RAI-RAI ble lansert i april samme år. Det gikk litt trått i starten. Halvdårlige kritikker. Deppa. Først på ettersommeren løsnet det. Etter et besøk i TV-programmet «Go?fot på låven» løsnet både radiospilling og platesalg. Hysteriske tilstander på alle live-jobber i Midt-Norge. Smilende gutter. Turnéen varte hele vinteren. Nå skulle resten av landet erobres. 7 betalende i Rognan. Tjuefire kroner og femti øre på hver. Dette gikk bra!!! Platesalget stagnerte. Plateselskapet mente at plata hadde gjort fra seg. Det var på tide å tenke på en ny. I tillegg føltes veien til Oslo veldig lang. Snakket liksom ikke helt samme språk. Veien til Oslo ble også ganske tung da opphør av samarbeidet skulle diskuteres. Nå var imidlertid et nytt selskap kommet på banen. Norske Gram as. Nystartet. Veien til Trondheim var enklere både for kropp og sinn. Planleggingen av RAI 2 var igang. RAI-RAI har solgt ca. 35.000 eksemplarer. Målet var et sted mellom 7.000 og 10.000.
Midt i turnévirksomhet og skifte av plateselskap ble nye låter øvd inn. Produsent Aleksandersen sa seg nok en gang villig til å lede oss frem til ny utgivelse. Ingen skjærgård denne gang. Ingen by med restauranter. Nå skulle man i et skikkelig studio. Åge hadde spilt inn sin forrige plate i Studio Nova i Spydeberg. Et studio med overnatting og bespisning i samme hus. Det meste av utstyr ble pakket i lastebil og sendt til Spydeberg. Dette ble en arbeidssom tid. Hver enkelt ble tøyd til det maksimale. Åge halte ut det som var å hente. Utblåsninger var nødvendige og lange taxiturer til Oslo sørget for at Smuget fikk den tvilsomme ære å bli visittert av herrene fra Namsos. Tekniker og studioeier Robert Opsahl-Engen åpnet også sitt hjem med hjemmelaget mat og eget tappetårn. Plata ble sluppet i Trondheim med stor konsert den 16. september 1994. Pressen ble fløyet inn fra hele landet. Gunnar Hordvik hadde fortalt verden nok en gang at «dæffer?n, herre bli stort!». Nå skulle ignorante uvitende journalister fra fjern og nær få se og føle på kroppen hva D.D.E. egentlig dreide seg om. "Sommer'n" ble en gigantisk "bon-fest" med trengsel og drikke, hylende damer og brautende herrer. Om de innbudte pressefolk trivdes på fest, og publikum storkoste seg, innvirket det ialle fall ikke positivt på kritikkene: terningkast 2 og 3. Vinterturné over det ganske land. Glatt på veiene. Budskapet ble spredt på gamlemåten. Publikum kom på konsert, hadde det kjempebra, fortalte venner og kjente. Flere og flere på konsert på de fleste steder. Plata gikk litt tregt. Etter å ha fått gullplate for RAI-RAI, var forventningene store. Plata har til nå solgt ca. 32.000 eksemplarer.
Med et litt tregt platesalg på RAI 2, fantastisk respons på live-sida og en forespørsel fra NRK P1 om å gjøre live-opptak, ble planene om "Det é D.D.E." født. Bajazzo i Trondheim var et perfekt sted. Produsent var Svein Gundersen. Tilhengerskaren fra Midt-Norge møtte opp i busser og spann for å være med på happeningen. Lange forberedelser og høy spenningsfaktor gjorde sitt til at en litt nervøs gjeng musikanter omsider entret scenen 16. februar 1995. Et publikum i ekstase, et heltent band, og et lokale med for lite strøm. 4 sekunder ut i første låt ble det mørkt. Og stille. I allefall i anlegget. "Pop-stjernene" måtte gå slukøret på bakrommet mens teknikerne løste problemet. Etter reparasjoner på både utstyr og band kunne opptak og konsert starte fra begynnelsen igjen. Et utvalg låter fra RAI-RAI og RAI 2 ble festet til bånd igjen. En ny låt dukket også opp. Tilbake i tida med AFTER DARK hadde vi stor suksess på "lokalet" med Status Quo's "Whatever you want". Ny tekst på norsk ble skrevet av Bjarne med god hjelp av Idar. "Det é D.D.E. skulle være et slags mellomsteg for oss. En live-plate etter bare to studio-album virket på de fleste av oss som ganske absurd. Ingen stor releas-fest denne gang. Ingen pressekonferanse. Bare TV-annonsering. Plata ble sluppet en gang i slutten av mai '95. Eksakt dato vites ikke. Vi brydde oss ikke videre med det. Reiste på turné istedet. Så kom salget. Plutselig visste alle hvem D.D.E. var, til og med på Østlandet, på Jæren og Vestlandet. Du verden! Turnéen ble stor suksess, og nytt studio-album måtte planlegges. Problemet var bare at det skjedde samtidig med at turnéen måtte forlenges. Det året gjorde D.D.E. ca. 120 konserter. Det é D.D.E. har nå solgt ca. 122.000 eksemplarer.
Modellen med tekster fra Idar, låter fra Frode, øving i Namsos visste vi fungerte. Nå hadde Terje bygd opp studioet sitt i kulturhuset i Namsos så pass at vi tok sikte på å spille inn plata der. Økonomisk. Tekniker Ingar Helgesen ble hyret inn. Scenen i Kulturhuset skulle fungere som øvingssted og delvis studio. Nå må det nevnes at produsent Gundersen har en fortid som bassist i flere kjente norske band, og har opplevd det største marerittet: å krasje med band-bussen. Ulykken kostet ham nesten livet. Etter et lengre opphold på Sunnås lærte han igjen å bevege kroppen, men den fungerte nå ikke bra nok til å bevege seg gjennom lange ganger og korridorer i Kulturhuset. Også av andre grunner, ble det besluttet å flytte hele produksjonen til Oslo. Oslo Lydstudio ble tilholdssted en hel måned i mars 1996. På det tidspunktet hadde live-plata solgt rundt 90.000 eksemplarer. Forventningspresset var ganske stort. 90.000 eksemplarer var enormt. Hvor mye skulle vi kunne greie denne gangen? Vi visste på slutten av studioperioden at vi hadde en låt som kunne slå an. "Det går likar no" var et bra uttrykk og låta svingte. Plateselskapet innvendte på "likar". Mente at dette var for trøndersk. Nå var også tida for å se litt på hvordan vi så ut. Sju mann som skal velge klær og få dette til å se ut som en helhet? Veldig vanskelig. En svensk dame ved navn Irene Hynes ble kontaktet. Hun var nevnt som "stylist" på coveret til bl.a. Ulf Lundell og Glennmark, Erichson & Strömstedt. Ordet "stylist" har hatt en noe negativ ladning i visse miljøer her til lands. Skulle vi ta sjansen på dette? Kunne vi bli "hals-hogd" på grunn av å ha mottatt profesjonell hjelp til klær? Vi tok sjansen. Irene jobber ikke først og fremst med band, men mye opp mot mote-bransjen, og alltid sammen med fotografer. Jörgen Ahlström var den hun brukte på den tiden. Det bars til Stockholm for å bli "stailad". Masse nye uttrykk dukket opp. "Fotning". "Kavaj". Bilder ble tatt og video laget, på Gröna Lund. Det var sist i mars. Det var kaldt. Og vi var lettkledt. Brr.... (Frank A.)
Plata ble sluppet den 26. april 1996. Turnéen startet 15. mai. Nå skulle hele landet besøkes. Platesalget gikk utrolig bra. Så. På den fjerde jobben på turnéen. Melhus. Bjarne klager på mavesmerter. Var ikke helt bra i går heller. Han får liksom ikke hoppet så mye opp og ned. Etter jobben blir lege kontaktet. Sannsylig BROKK! Vi så for oss måneder av turnéen ødelagt. Avlyste spillejobber. KRISE. Til alt hell fikk Bjarne operasjon umiddelbart. "De gikk inn gjennom et snitt på maven med scoop" fikk vi høre, og var storligen imponert. 2 ukers ufrivillig ferie. Så kom en tid med vanvittige spillejobber og brokkbelte. Fast rituale hver kveld. Litt av et syn forresten, når Bjarne dro ned buksa for å ta på brokkbeltet. Brei reim rundt livet. En smal reim rundt hver skinke og opp til en slags susp der fremme. Stakkars.
Nå gikk platene unna i butikkene. I slutten av juni. Skulle vi holde gratis utendørskonsert i Namsos. Plateselskapet skulle dele ut troféer. På to måneder hadde vi solgt til dobbel platina. Kvelden før Namsos-konserten spilte vi sørpå. Husker godt vi kom i "vænnen" (Ford Econoline 350) i solskinn forbi Steinkjer. Midt på dagen. Jo nærmere Namsos vi kom, jo mere skyer dukket opp på himmelen. Bjarne ber om stillhet i bussen. Knepper hendene og ber høyt til Gud om at vi må få fint vær under konserten. Fliring. Før vi kom til Sjøåsen var det nesten mørkt. Regn. Først hjem å dusje. På med rene klær. Så pressekonferanse kl. 16.00 på Central Hotel. VG var der. Se & Hør var der. NA var der. Trønderavisa var der. Adresseavisa var der. Regn og atter regn. Konserten skulle starte kl. 18.00. Familiekonserten. Vår gave til Namsos. Se & Hør ville ha bilde på jerbaneovergangen borte ved Tiendeholmen. Halvtime til konsert. Regn. Ville folk gidde å stå i regnet å høre på? Hadde de allerede bestemt seg for å være hjemme? 17.50. Nervøs gange bak scenen. Publikum var møtt opp i mengder. Vet ikke om jeg har sett Festplassen så tettpakket. Så stoppet regnet. 18.00. Intro-tapen hadde buldret i de ti minuttene den skulle. Så entrer D.D.E. scenen. I solskinn!
Turnéen varte til jul. Og hele sommeren1997.
Etter å ha spilt på Momarkedet i 1995, var videoinnspilling fra samme scene ønkset av bla. a. NRK. Dette ble gjort, midt i turnévirksomheten. Helga for innspilling var igrunnen travel så det holdt. Fredag på dagen kom vi til Mysen fra spillejobb kvelden før. Prøver til Momarked-sending lørdag kveld. Fredag kveld spilte vi ett eller annet sted på Østlandet, kan ikke huske hvor i farten. Lørdag tilbake på Mysen. Mere TV-prøver til Momarked-showet. Samme kveld hadde vi spilling i Hurum. Det var opprinnelig meningen at vi skulle fraktes dit i helikopter etter TV-sendingen. Men så kom tåka. Umulig å fly. Bil i stedet. Ble fraktet over fjorden i en vanvittig speed-båt. Konsert i Hurum med masser av folk. Kjempestemning, på tross av at de hadde ventet, og ventet, og.... Tilbake til Oslo på natta. Svingete Hurums-veier. Enkelte ble bilsyk. Tror jeg. Utover til Mysen igjen på søndag. Lydprøver og bildebalansering til kveldens konsert. Og så kom regnet. Typisk oss! Vi så for oss et hjemmeværende publikum, NRK med alt av mobilt opptaksutstyr og misfornøyde arrangører. Den gang ei. 15.000 mennesker løste billett på Momarkedet den kvelden. 15.000 som trosset regnet for å være med oss å gjøre dette til den kvelden det ble. Det er i slike stunder man blir ydmyk!
Turnéen varte fram til jul. Da tok vi pause til sommeren '98, og gjennomførte en runde til med "Det går likar på tur". Vi trengte en liten pause før vi skulle gå i gang med neste plate.
"Det går likar på tur" ble avsluttet i september 1997. Nå stod avkobling og rekreasjon på programmet for de fleste. Gadd nesten hverken ringe eller besøke hverandre. Så, utpå høsten, begynnelsen av november. Første samling til nytt plateprosjekt. Tent gjeng sulten på nye låter. Syv - åtte låter var mer eller mindre klare til jul. Siste øvingperiode før studio var i slutten av januar. 1. Ferbruar pakket vi truser og sokker og forflyttet oss til hovedstaden, eller "Tigerstaden" som enkelte ynder å kalle den. 14 dager i studio, 4 dager hjemme, 5 dager til cover-fotografering, og til slutt 14 dager i studio. Produsent Svein Gundersens helsetilstand var imidlertid blitt forverret i løpet av vinteren. Svein kunne ikke delta i studio på samme måte som forrige gang. Løsningen ble daglige drosjeturer hjem til Svein med taper. Etter 14 dager i studio lå vi litt etter skjema. Beinhard jobbing. 4 dager hjemme var knapt. Så dro gjengen på London-tur. Stylist Iréne Hynes og fotograf Jörgen Ahlström mente London var et spennende sted å ta cover-bildene. Når det i tillegg ikke koster mer å dra til London enn til Stockholm (som sist), var det ikke mye å spekulere på. NRK Dagsrevyen ville også gjerne være med. De hadde allerede gjort en del opptak i studio. Håkon Moslet i Dagbladet hadde også hørt om Viking-toktet til England, og ba pent om å få slå følge. I tillegg hadde Norske Gram rekvirert eget video-team som skulle lage "minnebok" fra turen. Det ble 3 døgn med hard jobbing og litt avslapping på kveldene, og det siste døgnet trengte vi til å sove. Utslitte returnerer herrene til moderlandet, klar til nye 14 dager i studio. Tiden ble knapp. Ingar og Jan måtte rigge opp et studio til, slik at vi kunne jobbe med kor og sangpålegg der. Det ble redningen. Nå ble det jobbet kontinuerlig i to studioer. Effektivt. Vi reiste hjem uten å ha hørt så mye som et sekund av plata i noe som kunne sies å ligne en ferdig miks. Rart. Så gikk 14 dager hvor plate fikk være plate. Nå hadde vi behov for å tenke på andre ting. Omsider fikk vi noen mikser i posten. Entusiasmen steg. Påska kom og Ingar og Jan jobbet døgnet rundt. 1. påskedag fikk vi ferdigmiks på hele plata. Samling i studioet til Terje kl. 22.00. Entusiasmen steg ytterligere. Nå kunne omsider coveret gjøres ferdig, nå som en rekkefølge var klar. Og det var på tide. Deadline var 2 dager etter. Helga etterpå fikk Tande P besøk i "På'an i gjen" (du-du-du-duuudu). Nå var lanseringa av "OHWÆÆÆÆH!!!" i gang. Uka etter ble plata sluppet med stor slipp-fest på Norsk Rock Café i Trondheim. Forhåndssalg: Drøye 82.000 eksemplarer!
Turnéen i forbindelse med OHWÆÆÆÆH!!! varte i sju lange og ørten brede. Den ville liksom ikke helt ta slutt. Men så kom jula, og tid for nytt juleshow. Vi har liksom hatt for vane nå i noen år, å holde julebord. Helt tilbake i '93 syntes vi kanskje vi skulle spille litt før julebordet også, og satte opp vårt første juleshow. Åge Aleksandersen og konferansier Tore Strømøy var den gang våre hovedgjester. Dette var en søndag. Kunne jo liksom ikke bruke en potensiell spillekveld på julebord og fanteri! Juleshowet ble godt mottatt, og pressen begynte etter konserten å snakke om en fremtidig tradisjon. Vi for vår del var nok akkurat da mer opptatt av kveldens høydepunkt; juleribbe med øl og akevitt! Trodde vi. Søndag, Central Hotel i Namsos i 1993 og ingen brennevinsservering. Men, det ble nå ei rå..... Året etter hadde vi akkurat gitt ut RAI 2, og valgte å stå over juleshow. Vi var jo ikke nødt til å gjøre det til en tradisjon, mente vi. Men i '95 var vi igang igjen. Og i '96. Og i '97. Og i '98. Tradisjon?

Vi startet juleshowene uten å ha en eneste egen julesang. Det ble Vinsjan på kaia, Det går likar no, E6, Det umulige e mulig, og Julekveldsvisa, En stjerne skinner i natt og Vårres jul. Et behov hadde meldt seg. I '95 ble "Kanskje kjæm nissen" til, som et samarbeide mellom Frode og Hans Roger Selnes, som skrev en monolog vi skulle "kle inn". Vår første julesang. Idéen modnet i hodet på låtskriveren, og han forkynte stolt det glade budskap for kollegiet, under spilling på Grand Canaria, påska '99. I 30 graders hete og med nysvidde skuldre, kinn og mave; "æ har 5 sanga klar te jul-plata!" Tilbaketrukket på en strandrestaurant fikk vi andre høre "God Jul, God Jul, God Jul", "Ho-Ho-Ho sa nissen" og "Norn-sømn-sjur". I juni startet forberedelsene. Vi hadde klokketro på prosjektet. Nå skulle vi bare turnere halve Norge, ha litt sommerferie, og så, i august, ikke på en holme utenfor Homborsund i Aust-Agder, men derimot i en mørk kjeller i Kulturhuset i Namsos; der skulle julestemningen strømme ut i form av vakre juletoner. Det var vel litt for mye å håpe på snø i august, sånn bare for stemningens skyld. I stedet ble det faktisk varmere i Namsos, en kveld i august, i 99', enn det var på Grand Canaria samme påske. Strålende solskinn første studiodag, etter den elendigste sommeren på mange år.

Dette skulle gå kjapt og greit. Juleplate hjemme i Namsos. "Vi er ferdig i løpet av 3 uker" var omkvedet. Det tok 6 uker. Ingar (produsent og tekniker) visste vi var et "petti-meter", og dette var så visst intet unntak. Men hva gjør vel det når resultatet blir bra? Det var vel heller noen forestillinger som ikke stemte helt... Vel i gang med innspillinga skulle idéene sorteres og vurderes og prøves og feiles. En av dagene vi holdt på med "Sjanty for Sjømannskjerka", ble "farven" på låta diskutert. "Det hadde vært j.......... tøft med blikkfløyte og fiolin og banjo på den låta" kom det fra ett hold, som ikke rakk å trekke pusten før svaret fra det andre holdet kom: "I kveld spiller "Tramps" på Steinkjer!" Han satt og leste avisa. 10 minutter senere var avtalen i boks, og et døgn senere var tre av vestlendingene ferdige med sine pålegg. I Namsos.

Frelsesarmeen har vi alltid hatt et godt forhold til, og stiller gjerne opp når de spør. Da teksten til "Jul'kortet" forelå, var det omtrent som at det stod "Frelsesarmeens Nasjonale Hornorkester" skrevet mellom linjene. Heldigvis sa de ja til å være med. For oss var det omtrent som å få en utmerkelse. Stolte som haner kunne vi forkynne til koner og samboende: "Tænkt dæ da, Frelsesarmeens Nasjonale Hornorkester, på plata vårres! Hæ?" Entusiasmen forsvant vel litt da koner og samboende ikke helt delte vår begeistring.

"Kanskje kjæm nissen" blir på juleshowene skrevet og fremført av konferansier Hans Roger Selnes. Han har forresten vært fast konferansier siden '95. Dyrlegen. I alle fall, på plata kunne vi ta oss friheten å spørre noen andre om å gjøre dette. "Brain-storming". Forslagene haglet vel ikke direkte, men tre - fire navn dukket opp. Og øverst: Odd Børretzen. "Han sei garantert nei" kom det fra pessimisten. Optimisten mente at "det e' no i så fall det værste som skjer". Kontakten ble opprettet, og, etter å ha hørt igjennom konsertopptak av låta og tygd litt på idéen; Hr. Børretzen ville svært gjerne bli med. "De gode hjelperne" ble etterhvert mange, med strykere, barnekor, kammerkor, ungdomskor og til og med familien.

Plateinnspillinga ble omsider avsluttet, og coverbilder ble tatt i Trondheim. Lasse Berre holdt kamera, mens Irene Hynes hadde fikset klær. Idéene haglet. Bildene ble meget bra, og alt lå vel til rette når coverdesigneren skulle gå inn i sitt aller innerste. Han kom ut etter noen uker i isolat, humrende for seg selv, med verdens "værste" engler. Presten i Overhalla delte ikke helt coverdesignerens udelte glede over himmelens nye ambassadører, og syntes de passet bedre på en russe-avis. "Hva er det egentlig de vil?" lurte han på, og omtalte vel i grunnen hele produksjonen. Det lurte ikke hovedstadspressen på denne gangen. For første gang kunne vi notere oss for terningkast 5 fra VG, terningkast 4 fra Dagbladet, og terningkast 5 fra Aftenposten. Litt merkelig ble det da å registrere at "våre egne", for å bruke et slikt uttrykk om Adressa og Trønderavisa, var så totalt negative. Vel, det er nok ikke meningen vi skal skjønne....

Midt i det hele skulle vi lage musikk-video. Aldri har vel "jule-gatene" i Namsos blitt hengt opp tidligere. Torsdag 4. november braket det løs. Sentrum ble sperret av tidlig på kvelden, og diselaggregat, PA og en megafontalende Lornts Mørkved sørget for at mellomfornøyde sentrumsboere mistet såvel kveldskos som nattesøvn. Men heldig med været var vi.

For første gang skulle også juleshowet, som nok er bakgrunnen for at det i det hele tatt ble noen juleplate, tas ut av Namsos. Litt ambisiøst mente vi, helt til det gjenstod kun halvannen måned. Vi hadde i utgangspunktet booket Øyvind Blunck og "Fridtjof" for to dager i Namsos. Når vi så bestemte oss for å ta hele produksjonen med på turné over en hel uke, hadde faktisk ikke her Blunck tid til det. Men det hadde heldigvis to herrer som ikke hadde spilt sammen på 13 år. Joda, vi er klar over at det er en sannhet med modifikasjoner. Vi vet at de spilte sammen i Tusenfrydparken sommeren '99. For oss var det en stor stor ære å få turnere en hel uke sammen med Knutsen&Ludvigsen, og å gjøre 4 show med Øyvind&Fridtjof.

Oppsummering av julebidraget fra D.D.E. i 1999: 70.000 solgte juleplater, utsolgte juleshow, med ekstraforestillinger de fleste stedene vi besøkte.

Det ble ei fin jul.
1. jaunar 2000. Vi kom oss trygt igjennom det "fryktelige" årtusenskiftet. Alle med helse, hus, telefoner og datamaskiner i god behold. Joda, helsa kan vel diskuteres når vi skriver 1. januar, men det kan vi vel diskutere hver 1. januar. Sporene etter god mat og drikke var tydelige, kan man kanskje si. Litt forsiktig...

Januar ble "fri"-måned, bare avbrutt av små utflukter for å underholde på diverse "event" -arrangement. Sånn noenlunde restituert etter juleplate og juleturné, gikk vi i februar i studio nok en gang. Neste "ordinære" studioalbum skulle ut i månedsskiftet april-mai. Var det noen som sa "hvilehjem"? For første gang gikk vi imidlertid i studio uten å ha hørt en eneste sang på forhånd. Tidligere har vi hatt såkalte preproduksjons-perioder, hvor vi har øvd inn det nye materialet og laget grov-arrangement. I tillegg ville NRK lage en dokumentar om oss, og skulle følge plateinnspillingen på nær hold. Høylandet Film & TV fikk i oppdrag å være "flue på veggen". Det vil også si at Frode hadde filmteamet hengene over skuldra når han satt på gutterommet og skrev sangene til nyplata, og at de også var i studio når vi begynte prosessen. Litt merkelig å gjøre dette "for åpen dør".

Ingar Helgesen ble valgt som medprodusent også denne gang. I rundt to måneder holdt vi ham bastet og bundet til mixebordet i Kulturhuset. Han satt også nå som en levende opptaksmaskin og noterte seg alt som skjedde og ble sagt under første gangs gjennomspilling av låtene og den påfølgende arrangeringen. Ingar har gjennom tre tidligere produksjoner med D.D.E. merket seg at det er i løpet av de første 10 minuttene alt skjer. Da hagler det med idéer og forslag, og som medprodusent så han det som sin naturlige oppgave å være "sekretær".

Arbeidet med juleplata gav på mange måter mersmak. Også i det å lage en "tema-plate". Vi hadde lenge snakket om å lage en sommer-plate med høy party-faktor, og kanskje en klarere pop-profil en tidligere.

Etter to måneder i studio, var det tid for klær og bilder. Frk. Hynes fra Stockholm hadde brukt tiden vi var i studio til å se etter passende inspirasjon. Vi møttes til planleggingsmøte midtveis i perioden hvor hun presenterte "planene". Sølv. Grønt. Skinn. Glans. Stjerner. Joda, det hørtes ut til at hun hadde tenkt gjennom sakene frk. Hynes. Resultatet ser man jo klart og tydelig i coveret. Ikke alle greide helt å svelge vår nye klesdrakt. Enkelte journalister mente dette var mer harry enn noe annet vi hadde kledt oss i. Merkelig. Det er jo ikke mange årene siden Rolling Stones kledte seg ganske så likt. Vel vel, de er vel harry de også da, i likhet med alle som i løpet av året (2000) også har ikledt seg klær det glinser og skinner av...

Coverbildene ble tatt i Oslo, forøvrig i samme studio vi brukte til sommerturné-bildene i fjor. Irene hadde skaffet oss en svensk kvinnelig fotograf denne gangen. Hun jobber vanligvis med motefotografering, men syntes det var moro å kunne jobbe med CD-cover til en avveksling. Også vi syntes det var spennende med kvinnelig fotograf....

Midt i studioperioden gjorde vi også noen "event-jobber". Det vil si konsert på lukkede arrangement for firma-kunder. Etter en slik jobb på Bolkesjø innenfor Notodden, ble det noe seint for enkelte, og da forsamlingen skulle reise dagen etter manglet en mann. Da hotellet ikke var helt samarbeidsvillige i oppgaven med å få vekket denne, ble brannalarmen benyttet som vekkerklokke. Ikke helt lovlig. Ikke spesielt lurt. Ikke til å anbefale. Men. Vi fikk jo omsider tak i syvsoveren. Så var foråvidt vi ferdige med den saken. Overraskelsen var da ganske stor når vi noen dager senere kunne lese hele storyen i de fleste aviser.

Planleggingen av årets turné hadde nå pågått i flere måneder. Dette skulle bli den største og beste turnéen noensinne. Turnéstart 16. mai på Rica Hall. Dette er et "Las Vegas"-lokale, som vi mente egnet seg utmerket til turnéåpninga. Stikkord for plate og turné hadde hele tiden vært "sommer-party". Vi hadde missregnet oss litt. Vi fant rimelig fort ut at vårt publikum ikke ikler seg fin-stasen og går på "casino" for å høre på oss 16. mai. Dagen før dagen. I tillegg ble alt av russ utestengt av hotellet. Vi prøvde å argumentere for åpne dører for alle, men forgjeves. Også var det 20-års aldersgrense. Vi skjøt vel egentlig oss selv i foten så det holdt. VG ble så deppa over lokalene og omstendighetene at de gav oss terningkast tre. Konserten mente de var super, men, vi hadde bomma grenseløst på omramminga. Også Magasinet på TV2 dekket turnéåpninga. Teamet deres laget en bred reportasje som viste begge sidene av evenemanget, både det som var bra og det som var dårlig. Så skjer det at redaksjonen i Bergen klipper bort det som var bra. Mediestatus etter turnéåpninga; middels i hovedstadspresse, elendig på TV2. Det var som å starte med 100 meter tillegg.

Litt deppa legger så de syv musketerer ut på Norgesturné. Bekymret for det meste. Kommer nedturen nå? VG fastslo den rimelig kjapt da vi ikke hadde solgt mer enn 45.000 CD'er i løpet av den første måneden. De mente vi skulle ha solgt like mye som "Det går likar no". Denne solgte 250.000 på to år. Et passende salgstall på en måned? Neppe. Men, det som varmet var at det likevel kom mye folk på konsertene. Tross tidenes kaldeste og våteste sommer, har vi hatt et enormt besøk. Til og med i parken ved kaia i Moss, med 4 plussgrader, stiv kuling og piskregn møtte det opp flere hundre for å nyte utepilsen og D.D.E.-showet. Dagbladet fulgte oss dette døgnet. Kvelden før spilte vi for et fullsatt Rockefeller i Oslo. Kvelden etter i en overfylt telt-hall på Kapp Melkefabrikk. De greide likevel bare å skrive om hvor skuffende det var at bare 400 møtte opp i Moss, og at nå var nedturen fastslått. Dette oppslaget gjorde oss ikke spesielt tryggere. Manager Erling Johannesen måtte inn å snakke forsamlingen til fornuft. Joda, vi måtte innrømme at det gikk egentlig fantastisk, selv om hr. Moslet i Dagbladet mente noe annet. Nå gjaldt det å få fokus på konsertene og turnéen. Glem sure journalister. Glem dårlig vær. Det hjalp. Status etter år 2000 blir etter alle solemerker rundt 150.000 publikummere. Til sammenligning var tallet i jubelåret 1996 200.000. Det er vel kanskje ikke den helt store nedturen likevel....

Nytt for året var også bruken av blåsere. "Horns for Hire" ble hyret inn på enkelte utvalgte konserter. Kjempetøft synes vi. Også så hyggelige folk! De laget de få ekstra lys-punktene vi kanskje trengte for å komme oss igjennom 4 måneder med knallhard turné, kun avbrutt av en spillefri helg i juli. Ferien i september kan kanskje betegnes som etterlengtet....Etter å ha laget to studioalbum på under ett år ("No e D.D.E. Jul Igjen!" og "Jippi"), var vi helt sikre på at 2001 ikke skulle bli plateår. Vi la høsten 2000 ut på en ekstra Jippi-runde, før vi testet juleshowet vårt på nordlendinger og nordmøringer. Trøndelag hadde til nå hatt juleturnéen for seg selv. Nå var imidlertid tida inne for å ta showet med ut til et større publikum. Turnéstart i Bodø. VG ga oss terningkast 5! Knutsen & Ludvigsen var med for andre året. Trivelig reisefølge! For å legge inn et naturlig hinder, og øke vanskelighetsgraden for oss selv, på en måte, hadde vi midt i vår egen turné, sagt ja til å stille på juleshow i Oslo Konserthus sammen med Fridtjof, Sandefjord Pikekor og Benedicte Adrian. Tre hektiske dager i Oslo gav oss ikke bare en fin opplevelse, men også et kanskje nødvendig avbrekk. 2000-utgaven av "No e D.D.E. Jul Igjen!" ble sammen med Oslo-forestillingene sett av hele 12.000! Kjempesuksess!

Hvert år når vi skriver 1. januar, har vi sagt at vi skal få hvilt oss på vinteren. Gjøre litt som Bamse Brakar, gå i hi og ligge i dvale. Vi ønsker jo ikke å være på turné med snø og is på vegene, sånn egentlig. Men, noe må vi jo gjøre for føden vi også. Event (lukkede arr. for firma) i januar og en høyst uoffisiell "vintertur" frem mot påske. I tillegg var idéen om en live-plate unnfanget under "Jippi"-turnéen. Vi hadde sørget for å feste et par konserter til "tape". Men et par-tre ny-låter hadde vært moro å ha med, både på den eventuelle plata og en påfølgende turné. Tenkte vi. Derfor møttes vi i midten av januar allerede, i Terje's studio. Et par nye låter så dagens lys. Plateselskapet ble hentet opp til Namsos og presentert både planer om liveplate og nye låter. Live-plate var de ikke helt fortrolig med i utgangspunktet, men med noen nye sanger på "play-lista" hjalp det. Men så skjer det underlige. Frode har et par låter til. Han mener vi skal greie å fylle halve plata med nye låter. Innimelllom den uoffisielle vinterturnéen, kalt "på glattisen-tur 2001", jobbet vi fram stadig nye låter i studio. Den endte med at vi måtte ta live-plate-planene opp til ny vurdering. Vi hadde faktisk materiell til en hel ny plate. Vi hadde arrangert og spilt inn de nye låtene for å passe inn på live-plata, litt røffere i kantene enn en vanlig studioinnspilling. Produsentrollen ikledde vi oss alene denne gang, også det fordi det var snakk om en live-plate.

Irené Hynes ble igjen kontaktet. Hun fikk gruble, høre, se, og kom etterhvert med forslag til "styling". T-skjorter. Med trykk. Var det alt? Enkelte var litt "skjepiske". Hva med sko og bukser da? Irènes idé var en avslappet hverdagslig stil, samt at det skulle være praktisk på turné. T-skjorter og jeans. Tøft ble det, med egendesignede skjorter til hver av oss, med D.D.E.-dekor. Iréne har en del artikler i bladet Scanorama, du vet det som ligger i lomma på seteryggen foran deg når du flyr SAS til utlandet. Det hender vel det ligger på innenriksflyene også, så du kan m.a.o. se etter det neste gang du flyr SAS. Hvor var jeg? Jo, Iréne, hennes artikler i Scanorama. Hun viser i disse artiklene klær, smykker, sko etc. på litt uvanlig vis. For en tid tilbake hadde hun bl.a. en bildeserie hvor hun hadde "stylet" en rekke hunder med smykker. Nå ønsket hun å kle opp en hund, klar til D.D.E.-fest. Og den skulle være på framsida av coveret! Skeptiske røster mumlet i krokene, og raslet med sabeltanngebissene...

"Deadline" for studioperioden var rett før påske. På samtlige av de tidligere utgivelsene, har vi hatt 13 låter. Ikke det at vi er overtroiske, men vi har vel ingen grunn til å tro at tallet 13 skulle bringe noen ulykke i så henseende i alle fall. Når vi så ikke rakk mer enn 11 låter, ble det likevel banket i tre, kastet hestesko over skuldra og mere til.

Hell og lykke på reisa ble vi også ønsket av pressen. VG ga oss terningkast 2. Tilbake i godt gammelt slag! Det var jo slik det hele startet..... Litt bedre gikk det på turnéåpninga i Selbu 16. mai. Der var det bare gode ord å høre. Firer i VG, sekser i Trønderavisa, og lignende over hele fjøla. Men så hadde vi sannelig øvd oss også da. To uker med pre-produksjon i Namsos gav resultater. I 2000 rensket vi scenen for overflødige kasser og forsterkere, og utstyrte oss med såkalt "in-ear"-monitoring. Uvurderlig for sang-kvaliteten på bandet. Dette året gikk vi enda et skritt videre, og monterte mikrofonene på kraniet. Ikke sånn bokstavelig, men med bøyle-mik hengende rundt bakhodet, propper i ørene, et helt arsenal av bokser hengende i bukse-reima, så vi igrunnen ganske farlige ut. Vi var nok fremdeles snille gutter, men var nå i stand til å bevege oss rundt på scenen uten å måtte ta hensyn til mikrofoner og lytting. Et enormt pre rent showmessig.

Turnéen var i gang. Enten har vi blitt mye eldre, eller så har turnéene blitt hardere. Det ble i alle fall en lang lang sesong. To uker sommerferie, tre uker på høsten, men ellers full guffe fram til julaften, er ikke akkurat noe hvilehjem. Så tøft ble det etterhvert, at Terje ble sykmeldt før ekstraturen startet i oktober. Permisjonen varte ut året, og Terje Grande steppet inn som vikar. Det har han jo også gjort ved mange anledninger før, så det gikk heldigvis bra.

Så kunne man ved årsskiftet se tilbake på et suksessfylt år. "Vi ska fæst - aill' mot aill'´" solgte til platina. I pressen har det blitt poengtert som "dårlig" av enkelte kritiske røster. Sammenlignet med vanvittige 270.000 av "Det går likar no", er det selvfølgelig under en femtedel. Men normalen for et hvilket som helst band i Norge kan da ikke ligge der? Derfor var vi godt fornøyd med totalsalget.

Og så var det bare å komme seg fram til 18. januar. Da var det nemligen tid for bursdagsfeiring med kake og brus. 10 år!

10-års-jubileet innledet en turbulent periode i D.D.E.-karrieren. Interne forskjeller, krisemaksimeringer, samt et arbeidspress utav en annen verden, gjorde at batteriene etterhvert gikk tom. Selvfølgelig i større og mindre grad hos de forskjellige, men som et bilde kan nevnes at dette skrives to år i etterkant.
I ettertid har vel ingen problem med å innrømme at tempraturen internt ikke var som den skulle på den tiden. Ikke for det, det innrømte vi glatt den gangen også, bare ikke i media. Og det var forholdet til Terje som gnog mest. Han på sin side hadde en stri tørn på andre hold, og totalen ble for ham etterhvert uoverkommelige uten å gjøre helomvending og stille seg selv overfor noen vesentlige valg i livet. I denne perioden var det ikke så enkelt å forholde seg hverken til han eller situasjonen, all den tid vi var i ferd med å planlegge feiringen av 10 år som et av Norges mest populære band. Planer skulle legges og arbeide skulle gjøres. Det ble derfor etterhvert klart at dette måtte vi gjøre uten Terje. Uansett hva han måtte ønske. Døra stod på gløtt hele tida, men da Terje rundt påske-tider meddelte at han ønsket å takke for seg, var det ingen veg tilbake. Enhver synes nok at det var synd det gikk som det gikk, på alle mulige måter, men akkurat da var det en lettelse for hele orkesteret å få komme videre, å få vite hvilke kort man skulle spille med.

På det tidspunktet hadde vi allerede startet planlegginga av det store jubileet. I dialog med Norske Gram gikk vi for en dobbel samleplate. I startfasen av diskusjonene ønsket vi å lage den ene CD'en med originalmateriale og den andre som live-innspilling. Det var jo tross alt konsertene som var vårt varemerke, sa D.D.E. Vi fikk fort svar på tiltale. Samtlige i staben på plateselskapet mente at den svorne D.D.E.-fan ville ha mest mulig originalt D.D.E.-materiale på ei slik samling. Foill tank. Og da snakket de overhodet ikke om live-plate. Nedstemt ble vi (ikke lei oss, men i mindretall...). Like greit. Ja, også ønsket de seg kanskje ei ny låt, og kanskje en remix, eller to.

To tettpakkede CD'er. Det blir mange låter det. Og hvem skulle bestemme hvilke låter som skulle være med? Meningene var mange og ikke minst delt, men etter lange diskusjoner ble vi enige om fire vektinger. Først ville vi spørre supporterklubben vår til råds. Via nettsidene fikk vi inn rundt 100 e-poster med ønskelister. Dernest ba vi plateselskap, og venner og bekjente, om å gjøre det samme. Sist og definitivt minst, kom våre egne lister. Lenge leve demokratiet!

Så var det ny låt. Frode kom opp med tekst og melodi, og han og Arnt Egil satte seg på enerom og lagde en skisse. Tida var utrolig knapp, og det var lenge uvisst om dette gikk. Vi hadde i løpet av de siste tre platene tatt over absolutt alle spaker selv, og stod nå foran et formidabelt veiskille da Terje nå var i en, mildt sagt, grå sone. Han hadde til stått for mye av meningsmotet rundt produsentspørsmålet, og vi var nå i en situasjon hvor vi måtte "områ" oss fort, som det heter i Namdalen. Vi hadde gode minner fra arbeidet med Svein Gundersen fra 1996 og 1998, men var usikker på hvordan helsa hans var. Under arbeidet med "Ohwææææh!!!"-plata var han sengeliggende hele perioden. Vi mente imidletid han nå var rimelig restituert, og tok kontakt. Krise. Han hadde flyttet. Til Spania. Arnt Egil tok da føringen på produksjons-sida, og organiserte et vanvittig løp. Det resulterte i at han reiste til Spania og jobbet sammen med Svein i et lokalt studio. Bjarne reiste også ned dit og la på sang, før de returnerte hjem med et grunnlag vi kunne legge komp og øvrige pålegg på. I Asker. På stua til Ingar Helgesen. Prosessen var nå helt motsatt av den vanlige produksjonsmetoden. Men så var verden for tida helt bakvendt også da.

Parallelt med dette ble det arbeidet med en remix. Originaltapen til "Det umulige e mulig" skulle hentes ut av sikringsskapet, for bearbeiding hos kvalifiserte hip-hop-produsenter, og suksessduoen Vikmark & Hellum ble kontaktet. Men hvor var originalopptakene fra 1992? En febrilsk jakt startet. De ble etterhvert funnet i bankhvelvet hos Sparebank 1 Midt-Norge i Namsos. Takk og lov. Hip-hop-spesialistene arbeidet, og hip-hop-spesialistene leverte. Det var forsåvidt veldig ålreit det, sånn isolert sett, men vi var nå veldig usikker på om en remix av "Det umulige e mulig", med looper og moderne drakt, var noe vi syntes var riktig. Et spørsmål vi selvfølgelig skulle stillt oss litt tidligere. Vel, gjort er gjort.

Plate ble det, og en plate må som kjent også ha en innpakning. Våre svenske venninner, Iréne Hynes og Ewa Mari Johansson ble nok en gang utskremt på kort varsel. Iréne mente vi måtta ha skikkelig location til denne fotograferingen. Det var jo tross alt jubileum, kalas, og hun hadde peiling på et aldri så lite middelalderslott i Sør-Sverige hun mente var utmerket. Og det var det, og det spøkte der også. Og med et haltende cognac-befengt 7-manns poporkester fra Namsos som besøkende, ble det ikke mindre spøkelser der nattes tid. Den beretningen hører imidlertid hjemme i andre fora enn dette. Bilder ble det, og vi kom oss hjem. Og ble 6.

Det må ha vært på denne tida vi fant ut at vi måtte få tilbake noe av galskapen. Forstå det den som kan. Men vi mente altså det. Og vi booket sporenstreks Oslo Spektrum. Intet mindre. Oslo Spektrum. Smak litt på det. Ingen norskspråklig artist hadde hittil gjort det, og det er vanskelig nok for en del utenlandske størrelser å fylle den. Riktignok et fantastisk mål å strekke seg etter, men også en formidabel fallhøyde å ta ut. Og det på et punkt i karrieren hvor mye kunne gå åt skogen av helt andre grunner.

Som et bilde på det komplette kaos som rådet denne våren og forsommeren, er det få eller ingen i bandet som greier å erindre når, hvor og hvordan plata ble lansert. Men at den kom i butikken hersker det ingen tvil om. Den passerte til slutt 100.000 solgte, og "I samme båt" oppnådde faktisk en viss rotasjon i norske høyformaterte etersendte medier.

Turnéstarten derimot, har vi en klar formening om at den gikk av stabelen på Vallset sør for Hamar, og tar jeg ikke mye feil, var det den 18. mai. Sedvanlig preproduksjon i Namsos i to uker før, deretter rett til ulvene. Vi var litt spent på hva pressen ville si, ikke minst siden vi hadde valgt å ikke erstatte Terje. I tillegg satt vi oss som mål å være det første norske bandet som turnerte med live-kamera og preprodusert AV-materiale. Video-utstyr ble hyret inn, og AV-tekniker ble innlemmet i crewet. Å snakke om et helt film-team var utelukket. Kostnadene ville blitt astronomiske. Derimot la vi med åpent sinn ut på ferden med lokale filmentusiaster vi ikke visste en døyt om. Ikke om de hadde holdt et kamera før, og ikke om de kunne ta regi. Instruksjonen stod AV-teknikeren for, en framifrå lystekniker fra Gjøvik forøvrig. I tillegg var de innleide video-kameraene så lyssvake, og prosjektoren som viste videoen på bakveggen til tider så utblendet av scenelyset, at veivinga til enkelte kameraoperatører heldigvis mer så ut som en psykedelisk lyseffekt. Hadde AV-teknikeren hatt hår, ville han garantert forsøkt å rive det av seg.

Terningene landet så vidt jeg husker, på fem i VG, og Dagbladet innledet nå sin egen overse-D.D.E.-kampanje. Effektivt. Man møter bare ikke opp. Tenk det, landets nest største avis definerer sin målgruppe. Og det som ikke passer inn i den, det eksisterer ikke. Det grenser mildt sagt til kultur-fascisme spør du meg. Dagbladet har vel knapt nevnt D.D.E. i sine spalter etter dette. Men, vi skal gjøre det samme vi også, så slipper dere å høre gnålet.

Mye mer kunne vært sagt om dette året, men alle skjønner nok at det vi setter høyest, er det offisielle punktumet for feiringa i Oslo Spektrum. Foran bortimot 8.000 publikummere fra hele landet, med våre barndoms helter som gjester. Og Terje Tranaas. Det tok litt tid, men forholdet oss i mellom normaliserte seg jo etter hvert. Og det var rørende å igjen stå på samme scene.

Mektigst var det imidlertid da vi gikk på. Vi hadde plukket opp en idé på en konsert i et knøttlite forsamlingshus på Vest-landet, hvor de var redde for at huset skulle brenne ned da publikum garantert ville fiske fram lightere på balladene. De hadde fått spons på mini-lommelykter fra et lokalt firma, og alle i salen hadde fått hver sin da de kom inn. Vi adopterte idéen, og kraftleverandøren NTE finansierte lommelykter til alle i Spektrum! Det synet som møtte oss da vi gikk på scenen i et mørklagt Oslo Spektrum, kun opplyst av 8.000 små lommelykter, var som å se rett inn i stjernehimmelen. Konserten ble forøvrig videoisert, og kom på nyåret i 2003 ut på DVD.

Parallelt med Spektrum-forberedelsene, hadde vi også startet markedsføringen av årets juleturné. Arbeidet med juleturnéen markerte forøvrig også en profesjonalisering og nivåheving av hele juleshowet. Uten innleide "headlinere" ble ressursene brukt på rendyrking og videreutvikling. Annett Hjelkrem fra Kristiansund ble hyret inn som koreograf. Hun er utdannet danser, men jobber også som free-lance koreograf. Sammen med NRK-ansatte Kristin Giske fra Ålesund, ble juleshowet nå løftet adskillige hakk. I tillegg gjorde vi noe vi hadde drømt om i årevis. Tenk å få spille julesangene med strykere. Det som på plata nok var en strykekvartett, skrumpet riktignok inn til en strykeduo. Det er jo ikke budsjett til hva som helst må vite. Men vi hadde jo tross alt en kjenning fra Overhalla som spilte fiolin. Det høres kanskje ikke imponerende ut, men han hadde tidligere vært på turné med Halvdan Sivertsen, spilt i Royal Albert Hall, vært på turné med The Corrs fra Irland, og jobbet nå i "Krink'en". Dvs, Kringkastingsorkesteret. Pål Magne Solbakk ble en solid forsterkning, som sammen med kollega Mihai Fagarasan på cello fylte fem manns plasser på strykebrua.

Det ble også det skrevet en bok om oss dette året. Ole Jacob Hoel, journalist og musikk-kritiker i Adresseavisen ble vist den store tilliten å skulle feste så mye som mulig av vår historie mellom to permer. Ikke med det nødvendigvis mest kritiske blikk denne gangen, men så ærlig og oppriktig som det overhodet var mulig. Boka fikk tittelen "Historien om D.D.E.", og ingen journalist hadde noen gang fått komme så nært oss før. Boka er fylt av den faktiske historien, krydret med særegenheter, portretter, morsomme historier, ikke fullt så morsomme historier, tall og rekorder, og et anseelig antall bilder, fra eget arkiv så vel som presse og fans sitt.

Til slutt kan vi vel også nevne at vi i september startet arbeidet med nytt studioalbum. Det var et travelt år.
---
Vi skriver nytt år. Tre for å være nøyaktig. Totusenogtre. Året var for lengst definert som plateår, og arbeidet hadde pågått en stund allerede. Slagplanen ble lagt våren 2002. Vi ønsket nå å lage plate i fred og ro, og la derfor opp til en forholdsvis lang arbeidsperiode. På de 5 foregående studioalbumene hadde arbeidet staret med å sette en release-dato. Dette presset ville vi nå unngå, og bestemte oss derfor for å hemmeligholde både planene og arbeidet. Mye skulle prøves ut og testes, og det kjentes riktig for prosessen å ha en retrettmulighet. Allerede i september 2002 startet vi arbeidet. Sammen med produsent Svein Gundersen øvde vi i egen brygge, hjemme i Namsos.
Brygga er forsåvidt et ubeskrevet kapittel, men vi gjorde et par år tidligere en investering i en brygge med en fantastisk beliggenhet, midt i Namsos sentrum. Brygga har nok sett bedre dager, men beliggenheten er som sagt veldig bra. Den har aldri blitt realisert som noen forretningsidé, men forblitt et øvingslokale av den dyre sorten. Akk, med hvilke muligheter.....

Arbeidet forsatte i januar, og ikke en kjeft visste at vi holdt på med ny plate. Trodde vi. Likevel opplevde vi en viss forståelse fra de nærmeste mediene rundt oss. De visste, men tidde, på oppfordring. Vi slapp ikke nyheten før vi hadde kommet langt ut i innspillingen, og oppnådde den nødvendige roen rundt prosjektet. Og det var kanskje like greit også. For da vi ankom Asker Lydstudio, ble dette bygd ferdig rundt oss mens vi spilte inn plata. Lite men funksjonelt studio i Asker Kulturskole. Igjen var teamet fra Det går likar no og Ohwææææh!!! samlet, med Svein Gundersen i førersetet, og Ingar Helgesen og Jan Roberg bak spakene. Og trommesett-assistanse av Per Hillestad.

Den største kontroversen under inspillingen, eller rettere sagt, den eneste, var tittellåta. Dristig oppslag. For noen, litt for dristig. Vi e konga. Vi e best av all. Det va vi som fann opp kruttet, og stod nærmast da det small. Jo da. Rimelig avvæpnende den siste linja. Men lell da. Frode argumenterte på sedvanlig vis, og truet med eder og galle og verdens undergang om ikke bandet sporenstreks ble royalister på egne vegne. Til og med Harald Rex hadde lansert begrepet overfor våre skihelter tidligere på vinteren, og på direktesendt TV hadde erklært dem for konger. Så må det jo også sies da, at sangen ikke handler om oss, men om de som til enhver tid synger med på den. D.D.E.s bidrag til den norske sjøltilliten.

Platetittelen ga også visse utfordiringer i arbeidet med cover. Rimelig lett å gå i fella her, med kroner og kongekappe, og for ikke å snakke om middelalderslott, rustninger og sverd. Løsningen ble et grafisk element i forbindelse med D.D.E.-logoen, som ga assosiasjoner til det royale framfor en omvisning blandt regaliene. Stylist Iréne Hynes mente utifra samme problemstilling, at årets bekledning skulle være en kombinasjon av "kaxig", "relaxad" og "cool", "litt Rolling Stones" som hun uttalte det. Lydstudio ble til fotostudio, og fotograf Ewa Mari Johansson lette mer etter rufsete elementer enn glansbilder. Hun hadde en lett jobb med oss foran linsa..

Plateutgivelsen var som tidligere nevnt, hemmeligholdt til langt uti studioperioden. Det ga oss også mulighet til å sette releasedato avpasset til ferdigstilling av produksjonen. 2. juni ble plata sluppet, en hel måned senere enn "normalt". I Namsos. Mot normalt. Og høyst uvanlig var det også at vi staret turnéen før plata ble sluppet. 23. mai var det nemlig turnéåpning på Rockefeller i Oslo, og nyplata var viet stor plass i reportoaret. Spennende. Publikum hadde jo ikke hørt de nye låtene før. Responsen ble formidabel, og ikke minst en viktig korreks angående hva andre ville like på plata. At balladen "Som splintra speil" var en innertier hadde vi forsåvidt ingen grunn til å tvile på. Den ble jo etter å ha blitt sluppet på single rett etter påske, oppnådd å bli den D.D.E.-låta med høyest rotasjon i nyere tid. Derimot var det en større overraskelse at ei låt som "Æ e dum" fikk sånn enorm respons. Og det var jo slett ikke dumt i det hele tatt.

Turnéstarten ble dekket av VG. Husker ikke terningen, men de mente det var et solid rocke-show. Det eneste de ikke likte, var video-kulissene vi brukte. Røde roser på "Som splintra speil", og ei enslig svevende ørn på refrengene på "Ville fugla". Spar meg skrev Østbø (tror jeg det var). Mulig det var helt på trynet, men det fungerte bra som scenekulisse hele sesongen. En sesong som nok en gang ble en triumfferd. Stadig nye rekorder ble satt, og et yrende folkeliv. Litt fri ble det i løpet av høsten, men punktum for sommerturnéen ble satt i snøstorm i Leknes, siste helga i oktober. På tide. Vi startet øvelsene til juleturnéen to dager etterpå...

I Trondheim. For nå var Bjarne snart for skuespiller å regne, og han var i Trondheim mer eller mindre permanent nå. Først på nyåret var det nemlig premiere på musikalen "Purpur og gull", et stykke skrevet med utgangspunkt i Åge Aleksandersens store sangskatt, initiert av Bjarne selv, men i et tett samarbeide med Åge. Dette ville påføre D.D.E. et halvt års pause, den første i hele karrieren. Om dette temaet kunne det vært skrevet en avhandling alene, men det får bli en annen gang. Vi befant oss nå uansett i startgropa på en ny juleturné, og det var heftig nok på dette tidspunktet.

De som har overvært juleshowet "No e D.D.E. Jul Igjen" vet at vi hvert år prøver å gjøre åpninga minneverdig. Dette året var intet unntak, og nå var det kommet opp en noe ukonvensjonell idé; stripping. D.D.E. skulle strippe. Som en parodi på den kjente teateroppsetningen og filmen "Blanke messingen". Idéene var mange og outrerte, og temperaturen mildt sagt høy. Kanskje nettopp derfor ble løsningen såpass som den ble. Publikum lo i alle fall som forventet, selv om en og annen bestemor var litt stram i maska til å begynne med.

Juleturnéen i 2003 var den så langt største, og ikke mindre enn 19 byer ble besøkt med tilsammen 36 forestillinger og rundt 20.000 solgte billetter. Ensemblet var omtrent som året før, bare med ett lite unntak. Vi hadde nå fått med oss en ordentlig konge. En revykonge. En vaskeekte Norgesmester i Revy, heimehørende i Namsos, opprinnelig fra Lierne. Konferansier-rollen vi før hadde viet plass ønsket vi nå å oppgradere, eller rettere sagt, erstatte. For "figuren" handlet ikke om å fortelle hva som skulle komme, men mer om å sørge for den hysteriske latteren. Revykongen heter Sveinung Kveli, og hans deltakelse ble en ubetinget suksess.

Litt vemodig var det å ta farvel med hverandre under julebordet dette året. Et halvt år uten en eneste konsert. Bjarne og familien flyttet midlertidig til Trondheim, Arnt Egil dro med kjæresten på en fire måneder lang reise jorda rundt, mens vi andre kunne se fram til seks måneder med latmannsliv.
-----
"D.D.E.s mørkeste periode" kan nok 2004 karakteriseres som. Ta med 2005 også for den del. Ei tid hvor vår egen "kalde krig" regjerte. Og det i beste sendetid på norsk kringkastning. Eller krig-kastning om du vil.
Forrige kapittel avsluttet med ønsket om å kunne nyte et halvt års pause fra turnélivet. Det gjorde da også de fleste. Men alt har sin pris. Har man ikke noe å tære på, blir livvidda i minste laget, og en sulten bjørn kan som kjent være livsfarlig. Et halvår uten inntekt ble sterk kost for noen og enhver, og stemningen ble noe anspent utover sommerturnéen Gul Tur. I tillegg herjet et hissig virus deler av besetningen, og verst gikk det naturligvis utover vokalisten. Som om ikke det var nok, hadde vi sagt ja til et nytt TV-program for TV2, en slags dokumentarserie, noe som medførte konstant TV-overvåking stort sett til alle døgnets tider. Den interne brannen ble således dokumentert med lyd og bilde, vel bevart for evigheten, og senere presentert over to sommersesonger på nevnte kanal. Uenighetene eskalerte utover høsten 2004 og vinteren 2005, og arbeidsvilkårene kunne nok vært bedre for et plateprosjekt enn tilfellet var da vi satte igang.

Men, tilbake til Gul Tur, sommeren 2004. Året var ment som et slags hvileår. Vi hadde vært konstant på turné i 12 år. I alle fall føltes det sånn. Planen var derfor å gjennomføre en kompakt turné med en mellomstor produksjon. Riggen skulle være enkel og fleksibel. Noe navn var ikke klart, men vi hadde valgt farve på årets plakater. De skulle være gule! Sommer var stikkordet for reportoarvalget og styling, og hva er vel mer sommer og sol enn gult? I tillegg ble det hyret inn ny turnétransport for året. En såkalt night-liner, en diger svensk dobbeldekker fra Starlight AB som til alt overmål var knallgul! Etter preproduksjon i Trondheim hvor scenedekken var helt enkel og bare sort, som foreskrevet, kom det dalende en visjon for bandets designer. Han hadde laget ny web-design uka før preprod'en, og den var også eslet utfra samme gule grunntanke; gult. Plakatene var gått i til trykking samme kveld, og det med den spreke tittelen "Sommeren 2004". Etter hektisk telefonering internt og til trykkeri, ble det gjort helomvending. Gul Tur. Kul tur som enkelte ville uttalt det. Kanskje et rart navn på en turné, men veldig befriende å få på plass til slutt. Det endte med scenedekk som websida, dekorert gul night-liner, heldekorert semi-trailer, og i løpet av turnéen dekorerte bassefar alt han kom over i Gul-Tur-design, digitalt.

Turnéåpninga var i Kristiansund, på Dødeladen, med Frode Alnæs som vært. Med TV2 på slep var det ekstra stor stas å få turnéen åpnet av ingen ringere enn selveste Jens Stoltenberg. Turnéen ble en suksess, men internt økte spenningen proporsjonalt med sykdom og tap av krefter. Og det for åpent kamera. Da vi midtvegs i turnéen var kommet til Kyrksæterøra, slet Bjarne så mye med å gjennomføre, at han ikke maktet tanken på en kveld til. Enkelte ble bare forbannet, og mente det var selvforskyldt, og temperaturen i garderoben etter endt konsert var vel ikke helt bringebærvegen.... Avlysning i Selbu kvelden etter var uunngåelig. Eivind ble med Bjarne og kjørte til Trondheim styggtidlig morgenen etter, og undervegs ble en av landets ledende Øre-Nese-Hals-spesialister kontaktet. Til alt hell var han på jobb, og hadde til og med tid til å undersøke den virus-befengte halsen til sangeren. Beskjeden var klar. Enten hviler du stemmen nå, ellers risikerer du karrieren. For alltid. Selbu ble avlyst, og det spøkte også for den lenge planlagte turen til Frankrike.

I et halvt års tid hadde vi planlagt og forberedt cognacproduksjon. Tenk, vår egen cognac! Vår følgesvenn gjennom karrieren så langt, Monsieur Bache Gabrielsen, skulle erstattes av D.D.E. XO Likar Cognac. Idéen om å lage egen cognac kom fra hr. Tingstad, et mangeårig bekjentskap fra den kulørte ukepressen, som også satt med gode kontakter i det kjente franske distriktet. Tre dager var satt av til Frankriketuren, og litt sol og varme kunne nok gjøre godt for enhver i gjengen nå.


Å skulle forklare de som satt hjemme at "far er på jobb i Frankrike, han skal lage cognac", og bli trodd på at det faktisk var jobb, var slett ikke enkelt. Det høres unektelig ut som et gedigent fyllekalas fra ende til annen, men spenningen lå nok et helt annet sted. Cognachuset Birkedal Hartmann som ligger i byen Jarnac i Cognac, ønsket å produsere XO'en for det norske markedet. Vi var derfor i Jarnac for å såkalt "blende" varen som senere skulle bli tilgjengelig på norske vinmonopol. Cognac består av seks vindistrikter. Kort fortalt destilleres vin fra hvert av disse distriktene og lagres på eikefat. Vinens geografiske opprinnelse, eikefatene og lagringstiden er de viktigste faktorene som påvirker kvaliteten på de rene cognacene som er utgangspunktet for blandingene du finner i butikkhyllene. Cogcnac lagres i minst 10 år før den regnes som omsettbar vare, men er da fremdeles noe ung og umoden. Hos vår cognacprodusent lagres destillatene i 10, 15, 20, 25 og 30 år (osv). Med cognac'er fra seks distrikt og et tilsvarende antall lagringer, blir det nødvendigvis mange smakskombinasjoner. Når panelet som skulle smake seg fram til sin egen "blend" også utgjør seks personer, begynner oppgaven å bli formidabel. Tar man også hensyn til mengdene i blandingsforholdene, skjønner man at dette er vitenskap. Birkedal Hartmanns kjellermester, Philippe Braastad, hadde derfor foretatt en forhåndsutvelgelse blant alle råvarene, og den nå så blide gjeng fra Namsos fikk servert 6 rene cognacer til frokost dag to i Jarnac. Som en tilleggsopplysning kan nevnes at råvarene ikke holdt 40 prosent, men et sted mellom 60 og 70. Det holdt med én dråpe på tunga....

Demokratisk, med én og én inne i gangen, avga alle stemme til de forskjellige råvarene. Og tro det eller ei, med minimale avvik var resultatet omtrent enstemmig. Vi hadde greid å rangere de seks, med en 50 år gammel Grand Champagne som suveren vinner. Dette la grunnlaget for to blandinger kjellermester Braastad presenterte oss for dagen etter. Ny runde demokrati, og nok en gang, 99% enstemmig. Eivind hadde også laget grunnlaget for etiketten, som skulle trykkes direkte på flasken. Han og produsentens designer fikk også diskutert de siste finessene før produksjonen skulle starte.

Dagene i Jarnac var forøvrig fylt med sightseeing, på vinslott, i produksjonslokaler, cognackjeller, vindrueåkrer, og selvfølgelig lange luncher på trivelige gaterestauranter. Og vår etterhvert meget gode venn Nicolas Mahé de Berdouaré, mannen som skulle importere cognacen til Norge, loset oss trygt gjennom de harde arbeidsdagene. For et slit....

Cognac ble det, med "release" utpå høsten. Vi var vel forsåvidt klar over at det fantes en og annen kontrovers i denne saken. Å sette D.D.E.-logoen på en brennevinsflaske ville helt klart lage bølger og sette sinner i kok. Det ble masse oppmerksomhet. Flasken ble vist frem på TV og i aviser, men det var overraskende få kritiske røster. Oppdragerfunksjonen var det media stilte spørsmålstegn ved, men også de var enige i at en ikke akkurat billig cognac, et typisk voksenelement, egnet seg dårlig for yngre generasjoner. Vi regnet med mer negativ støy, men endte opp med stort sett bare positiv omtale.

Jula i 2004 ble markert med en relansering av juleplata fra 1999. Høsten gikk derfor med til innspilling av to nye julesanger, og til produksjon av bonus-DVDen som skulle selges sammen med plata. Juleshowet fra 2003 var godt dokumentert både fra scene og turnéliv, og materialet ble en fin bonus.

Om første halvår 2004 var hvile og rekreasjon for de fleste i bandet, var hvilen definitivt over nå. Andre halvår var et sammenhengende arbeidsstykke, som endte med en slagplan for det påfølgende året.

At D.D.E. skulle gi ut plate i 2005, var bestemt for lenge siden. Faktisk så tidlig som i 2003. Arbeidet hadde derfor pågått en stund, da først og fremst i låtskriverstua til Frode, og i hodene til tekst-leverandørene hans. Vi skrev februar 2005, og produsent Svein Gundersen bosatte seg i Namsos for et par måneders tid, sånn til og fra. En mer moderne og røffere stil var et uttalt mål fra hele bandet for den nye plata som skulle spilles inn i Arnt Egils studio i Namsos. RLP Studios var nå teknisk fullt på høyden med hva vi fikk rundt om i landet, og en studioprosess hjemme sparte bandet for både penger og krefter. Det ble litt rart til tider. Når vi har vært utenbys på innspilling, har vi tilbrakt omtrent all fritid sammen, samt vært forholdsvis mye i studio samtidig. Innspilling i Namsos innebar "innkalling" for hver gang man skulle inn og gjøre "greia" si. Vi var faktisk samlet stort sett bare i starten av prosessen, hvor Frode presenterte låtene, og "førstekoden" skulle knekkes. En erfaring det også.

Plata tok form utover vinteren, og det ble klart rimelig tidlig hva som måtte bli tittellåta. I rekken av fonetiske oppslag (RAI RAI, Ohwæææææh!!!, Åh åh åh det går likar no...) lå "Næ næ næ, æ tar det med ei klype salt" forholdsvis godt an. Forøvrig bærer teksttematikken på plata preg av at flere i bandet nå var for middelaldrende menn å regne. Med alderen kommer andre innfallsvinkler til essensielle spørsmål i livet, og andre verdier vies etterhvert større plass. Sider ved livet vi ønsket skulle prege utgivelsen.

Ikke bare innspillingen ble gjort annerledes denne gang. Vårt mangeårige samarbeide med våre svenske venner Iréne og Ewa Marie ble satt til side for ønsket om også her å finne på noe nytt. Stjernefotograf Dag Eivind Thorenfeldt ble hyret inn, og han fikk frem både grimaser og tunge løft. Et oppslag på TV2s underholdningsnyheter som dekket begivenheten ble det også.

Så gaper trollet for høyt. Gjengen har i flere år hatt lyst til å prøve en turnévariant av den lokale Kaifesten i Namsos. En slags omreisende martna med stor scene, flere artister, og selvfølgelig over hele kongeriket. Med den svenske GrandPrix-dronningen Carola på programmet, 50 mann, 3 trailere, lastebil, nightliner, turnébuss, og et ukjent antall små kjøretøyer, store sponsorer, små sponsorer, som en del av 100års-markeringen for unionsoppløsningen, la vi ut på tur fra Halden under fellesbetegnelsen Folkefesten. Sammen med eventarrangøren Trond&Trond as stiftet vi selskapet Folkefesten as. Turnéen var et megaarrangement og en opplevelse å være med på. Det var en fornøyelse å jobbe sommeren gjennom med alle involverte, og alt var egentlig såre vel. Hadde det bare kommet et par-tre hundre mennesker mer hver dag.

Om ryggen var dårlig fra før, ble den ikke bedre etter denne sesongen. Investering i egen karriere og merkevare er nok den beste merkelappen vi kan sette på utgiftene vi påførte oss selv sommeren 2005.

Sommeren gikk, så også høsten, og da vi kom hjem etter tidenes hardeste og lengste juleturné, var det på hekta vi gadd ønske hverandre God Jul.