1992 – 1995

DDE-92

D.D.E. i 1992 (Foto: Bjørn Tore Ness)

D.D.E.-historien begynner 18. januar 1992. Dette er datoen for utgivelsen av bandets første produksjon; "Flamma / Kvinnfolk, det é det beste æ veit". Singelen ble produsert av Åge Aleksandersen som uttrykte stor tro på gjengen fra hjembyen. Innspilt i Terje Tranaas Lydstudio as i Namsos sommeren - høsten 1991, mixet i Nidaros Lydstudio av Roger Valstad og Åge Aleksandersen.
Finansieringen kom fra egen lommebok. Låta Flamma ble årets låt på Trøndertoppen, en avstemning på lokalsendingene til NRK Sør- og Nord-Trøndelag. Troen på stor karriere, limousiner, fete hotellrom og et liv blandt kjendiser fikk yttligere næring. Med klokketro på egne låter, masse arbeide samt nødvendige kontakter i mafiaen, resulterte i støtte fra Distriktenes Utbyggingsfond (nåværende Innovasjon Norge).

Buy Buy Records as (driftsselskapet til D.D.E.) var innvilget tilskudd til etablering og markedsføring.

Planleggingen av RAI-RAI kunne starte.

Med bidrag fra Distriktenes Utbyggingsfond kunne RAI-RAI omsider planlegges. Åge Aleksandersen ble hyret til å produsere. Behovet for en samarbeidspartner på tekstsiden meldte seg. Idar Lind ble nevnt som et alternativ. Få av oss visste hvem han var, men fikk raskt oppgitt Otterøy utenfor Namsos som opprinnelig hjemsted. Godkjent! Forfatter? Enda bedre. Frode og Eivind ble så sendt ut i et første møte med herren. I mors hjem på Otterøy.

Idar kom med en tekst som han mente ikke var "helt ferdig", men om Frode kunne starte med denne så fikk vi se... Teksten ble endret, den fikk melodi, og du kjenner den som "Vinsjan på kaia". Flere tekster kom, og samarbeidet fungerte meget godt. Etter lange øvingsperioder i Namsos, reiste D.D.E. til Kristiansand for å spille inn sitt første «album». Først ble et bolighus leid til studio. Med lovnad om at det lå uskjenert til med nærmeste nabo på 500 meters avstand, mente man at dette skulle fungere bra som studio. Nødvendig utstyr ble leid i Trondheim og i Oslo. Full av entusiasme la gjengen ut på den 16 timer lange kjøreturen. Fly var langt over budsjett. En kompis fra Namsos kjørte til Oslo hvor en 300 kilo tung «kassettspiller» skulle plukkes opp.

Bjarne måtte faktisk sendes med fly til Kristiansand da bil til lokal transport ble leid der. Da han så skulle inspisere «studio», viste deg seg at bolighuset lå «uskjenert til» midt inne i et boligfelt. 5 meter til nærmeste hus. Krise! I hui og hast ble en bilopphuggerkollega kontaktet, og til alt hell: han hadde ei hytte i Søgne, rett utenfor Kristiansand som ble stilt til disposisjon. Også nabohytta ble leid. Så kunne sangeren kjøre til Oslo å plukke opp resten av bandet. Med badebukse i kofferten, solkrem og solbriller klar, så guttene frem til 2 uker i sørlandets sjærgård. I september. Fiasko. Regn og kaldt i 2 uker til ende. Når man er i studio og lager plate, blir det nødvendigvis mye venting. Tid som skulle brukes på stranda. Nintendo er jo også OK...

Med på turen var også tekniker Sturla Samuelsen som sørget for at ting virket og at det som skulle på tape havnet der. Studiohjelp fikk D.D.E. fra Stein Inge Brækhus, perkusjon, Geir Sundstøl, strengeinstrumenter (et helt hav...) og Odd Magne Gridseth, kontrabass. De fleste låtene var klar før avreise fra Namsos, med det mangle en, og en tekst var ikke ferdig. En av de siste dagene i Kristiansand kommer det fra Frode: «ja, også har æ ei låt te ja. Det hadd æ nesten glømt...»

Så kom «Det umulige é mulig». Det var jo like greit det... Siste tekst kom en stund etter hjemkomst Namsos: «RAI - RAI». Musikken var ferdig innspilt. Sang ble lagt på i Nidaros studio i Trondheim, hvor den også ble mikset av Åge Aleksandersen og Rune Nordahl. D.D.E. sto omsider med ferdig master-tape på sin første «full-produksjon». Men uten kontrakt. Etter å høflig blitt avvist i Trondheim, reiste Bjarne og Eivind til Oslo på runde hos de mektige menn.

Avtale om å få presentere gruppa var gjort med 4 selskaper. BMG, Stageway, Tylden og Norsk Plateproduksjon ble besøkt i tur og orden. Enkelte av møtene ble mildt sagt en kulturkollisjon av dimensjoner. Snakk om å treffe den «hippe» platebransjen! Andre møter hadde derimot en helt annen «temperatur». Svarene kom etter en stund. «Vi kontakter dere senere hvis vi ....», «Dere passer nok ikke helt inn i vår profil...», «Skulle gjerne ha gitt dere ut, men vi har så mye annet nå». Så ringte Audun Tylden. JA! Kontrakt! Single kom ut til påske i '93. RAI-RAI ble lansert i april samme år. Det gikk litt trått i starten. Halvdårlige kritikker. Deppa. Først på ettersommeren løsnet det. Etter et besøk i TV-programmet «Go?fot på låven» løsnet både radiospilling og platesalg. Hysteriske tilstander på alle live-jobber i Midt-Norge. Smilende gutter. Turnéen varte hele vinteren. Nå skulle resten av landet erobres. 7 betalende i Rognan. Tjuefire kroner og femti øre på hver. Dette gikk bra!!! Platesalget stagnerte. Plateselskapet mente at plata hadde gjort fra seg. Det var på tide å tenke på en ny. I tillegg føltes veien til Oslo veldig lang. Snakket liksom ikke helt samme språk. Veien til Oslo ble også ganske tung da opphør av samarbeidet skulle diskuteres. Nå var imidlertid et nytt selskap kommet på banen. Norske Gram as. Nystartet. Veien til Trondheim var enklere både for kropp og sinn. Planleggingen av RAI 2 var igang. RAI-RAI har solgt ca. 35.000 eksemplarer. Målet var et sted mellom 7.000 og 10.000.

Midt i turnévirksomhet og skifte av plateselskap ble nye låter øvd inn. Produsent Aleksandersen sa seg nok en gang villig til å lede oss frem til ny utgivelse. Ingen skjærgård denne gang. Ingen by med restauranter. Nå skulle man i et skikkelig studio. Åge hadde spilt inn sin forrige plate i Studio Nova i Spydeberg. Et studio med overnatting og bespisning i samme hus. Det meste av utstyr ble pakket i lastebil og sendt til Spydeberg. Dette ble en arbeidssom tid. Hver enkelt ble tøyd til det maksimale. Åge halte ut det som var å hente. Utblåsninger var nødvendige og lange taxiturer til Oslo sørget for at Smuget fikk den tvilsomme ære å bli visittert av herrene fra Namsos. Tekniker og studioeier Robert Opsahl-Engen åpnet også sitt hjem med hjemmelaget mat og eget tappetårn. Plata ble sluppet i Trondheim med stor konsert den 16. september 1994. Pressen ble fløyet inn fra hele landet. Gunnar Hordvik hadde fortalt verden nok en gang at «dæffer?n, herre bli stort!». Nå skulle ignorante uvitende journalister fra fjern og nær få se og føle på kroppen hva D.D.E. egentlig dreide seg om. "Sommer'n" ble en gigantisk "bon-fest" med trengsel og drikke, hylende damer og brautende herrer. Om de innbudte pressefolk trivdes på fest, og publikum storkoste seg, innvirket det ialle fall ikke positivt på kritikkene: terningkast 2 og 3. Vinterturné over det ganske land. Glatt på veiene. Budskapet ble spredt på gamlemåten. Publikum kom på konsert, hadde det kjempebra, fortalte venner og kjente. Flere og flere på konsert på de fleste steder. Plata gikk litt tregt. Etter å ha fått gullplate for RAI-RAI, var forventningene store. Plata har til nå solgt ca. 32.000 eksemplarer.

Med et litt tregt platesalg på RAI 2, fantastisk respons på live-sida og en forespørsel fra NRK P1 om å gjøre live-opptak, ble planene om "Det é D.D.E." født. Bajazzo i Trondheim var et perfekt sted. Produsent var Svein Gundersen. Tilhengerskaren fra Midt-Norge møtte opp i busser og spann for å være med på happeningen. Lange forberedelser og høy spenningsfaktor gjorde sitt til at en litt nervøs gjeng musikanter omsider entret scenen 16. februar 1995. Et publikum i ekstase, et heltent band, og et lokale med for lite strøm. 4 sekunder ut i første låt ble det mørkt. Og stille. I allefall i anlegget. "Pop-stjernene" måtte gå slukøret på bakrommet mens teknikerne løste problemet. Etter reparasjoner på både utstyr og band kunne opptak og konsert starte fra begynnelsen igjen. Et utvalg låter fra RAI-RAI og RAI 2 ble festet til bånd igjen. En ny låt dukket også opp. Tilbake i tida med AFTER DARK hadde vi stor suksess på "lokalet" med Status Quo's "Whatever you want". Ny tekst på norsk ble skrevet av Bjarne med god hjelp av Idar. "Det é D.D.E. skulle være et slags mellomsteg for oss. En live-plate etter bare to studio-album virket på de fleste av oss som ganske absurd. Ingen stor releas-fest denne gang. Ingen pressekonferanse. Bare TV-annonsering. Plata ble sluppet en gang i slutten av mai '95. Eksakt dato vites ikke. Vi brydde oss ikke videre med det. Reiste på turné istedet. Så kom salget. Plutselig visste alle hvem D.D.E. var, til og med på Østlandet, på Jæren og Vestlandet. Du verden! Turnéen ble stor suksess, og nytt studio-album måtte planlegges. Problemet var bare at det skjedde samtidig med at turnéen måtte forlenges. Det året gjorde D.D.E. ca. 120 konserter. Det é D.D.E. har nå solgt ca. 122.000 eksemplarer.

1996 - 1997