2002

DDE-spektrum-fra-tribune

10-års-jubileet innledet en turbulent periode i D.D.E.-karrieren. Interne forskjeller, krisemaksimeringer, samt et arbeidspress utav en annen verden, gjorde at batteriene etterhvert gikk tom. Selvfølgelig i større og mindre grad hos de forskjellige.
I ettertid har vel ingen problem med å innrømme at tempraturen internt ikke var som den skulle på den tiden. Ikke for det, det innrømte vi glatt den gangen også, bare ikke i media. Og det var forholdet til Terje som gnog mest. Han på sin side hadde en stri tørn på andre hold, og totalen ble for ham etterhvert uoverkommelige uten å gjøre helomvending og stille seg selv overfor noen vesentlige valg i livet. I denne perioden var det ikke så enkelt å forholde seg hverken til han eller situasjonen, all den tid vi var i ferd med å planlegge feiringen av 10 år som et av Norges mest populære band. Planer skulle legges og arbeide skulle gjøres. Det ble derfor etterhvert klart at dette måtte vi gjøre uten Terje. Uansett hva han måtte ønske. Døra stod på gløtt hele tida, men da Terje rundt påske-tider meddelte at han ønsket å takke for seg, var det ingen veg tilbake. Enhver synes nok at det var synd det gikk som det gikk, på alle mulige måter, men akkurat da var det en lettelse for hele orkesteret å få komme videre, å få vite hvilke kort man skulle spille med. På det tidspunktet hadde vi allerede startet planlegginga av det store jubileet. I dialog med Norske Gram gikk vi for en dobbel samleplate.

I startfasen av diskusjonene ønsket vi å lage den ene CD'en med originalmateriale og den andre som live-innspilling. Det var jo tross alt konsertene som var vårt varemerke, sa D.D.E. Vi fikk fort svar på tiltale. Samtlige i staben på plateselskapet mente at den svorne D.D.E.-fan ville ha mest mulig originalt D.D.E.-materiale på ei slik samling. Foill tank. Og da snakket de overhodet ikke om live-plate. Nedstemt ble vi (ikke lei oss, men i mindretall...). Like greit. Ja, også ønsket de seg kanskje ei ny låt, og kanskje en remix, eller to.

To tettpakkede CD'er. Det blir mange låter det. Og hvem skulle bestemme hvilke låter som skulle være med? Meningene var mange og ikke minst delt, men etter lange diskusjoner ble vi enige om fire vektinger. Først ville vi spørre supporterklubben vår til råds. Via nettsidene fikk vi inn rundt 100 e-poster med ønskelister. Dernest ba vi plateselskap, og venner og bekjente, om å gjøre det samme. Sist og definitivt minst, kom våre egne lister. Lenge leve demokratiet!

Så var det ny låt. Frode kom opp med tekst og melodi, og han og Arnt Egil satte seg på enerom og lagde en skisse. Tida var utrolig knapp, og det var lenge uvisst om dette gikk. Vi hadde i løpet av de siste tre platene tatt over absolutt alle spaker selv, og stod nå foran et formidabelt veiskille da Terje nå var i en, mildt sagt, grå sone. Han hadde til stått for mye av meningsmotet rundt produsentspørsmålet,

og vi var nå i en situasjon hvor vi måtte "områ" oss fort, som det heter i Namdalen. Vi hadde gode minner fra arbeidet med Svein Gundersen fra 1996 og 1998, men var usikker på hvordan helsa hans var. Under arbeidet med "Ohwææææh!!!"-plata var han sengeliggende hele perioden. Vi mente imidletid han nå var rimelig restituert, og tok kontakt. Krise. Han hadde flyttet. Til Spania. Arnt Egil tok da føringen på produksjons-sida, og organiserte et vanvittig løp. Det resulterte i at han reiste til Spania og jobbet sammen med Svein i et lokalt studio. Bjarne reiste også ned dit og la på sang, før de returnerte hjem med et grunnlag vi kunne legge komp og øvrige pålegg på. I Asker. På stua til Ingar Helgesen. Prosessen var nå helt motsatt av den vanlige produksjonsmetoden. Men så var verden for tida helt bakvendt også.

Parallelt med dette ble det arbeidet med en remix. Originaltapen til "Det umulige e mulig" skulle hentes ut av sikringsskapet, for bearbeiding hos kvalifiserte hip-hop-produsenter, og suksessduoen Vikmark & Hellum ble kontaktet. Men hvor var originalopptakene fra 1992? En febrilsk jakt startet. De ble etterhvert funnet i bankhvelvet hos Sparebank 1 Midt-Norge i Namsos. Takk og lov. Hip-hop-spesialistene arbeidet, og hip-hop-spesialistene leverte. Det var forsåvidt veldig ålreit det, sånn isolert sett, men vi var nå veldig usikker på om en remix av "Det umulige e mulig", med looper og moderne drakt, var noe vi

syntes var riktig. Et spørsmål vi selvfølgelig skulle stillt oss litt tidligere. Vel, gjort er gjort.

Plate ble det, og en plate må som kjent også ha en innpakning. Våre svenske venninner, Iréne Hynes og Ewa Mari Johansson ble nok en gang utskremt på kort varsel. Iréne mente vi måtta ha skikkelig location til denne fotograferingen. Det var jo tross alt jubileum, kalas, og hun hadde peiling på et aldri så lite middelalderslott i Sør-Sverige hun mente var utmerket. Og det var det, og det spøkte der også. Og med et haltende cognac-befengt 7-manns poporkester fra Namsos som besøkende, ble det ikke mindre spøkelser der nattes tid. Den beretningen hører imidlertid hjemme i andre fora enn dette. Bilder ble det, og vi kom oss hjem. Og ble 6.

Det må ha vært på denne tida vi fant ut at vi måtte få tilbake noe av galskapen. Forstå det den som kan. Men vi mente altså det. Og vi booket sporenstreks Oslo Spektrum. Intet mindre. Oslo Spektrum. Smak litt på det. Ingen norskspråklig artist hadde hittil gjort det, og det er vanskelig nok for en del utenlandske størrelser å fylle den. Riktignok et fantastisk mål å strekke seg etter, men også en formidabel fallhøyde å ta ut. Og det på et punkt i karrieren hvor mye kunne gå åt skogen av helt andre grunner.
Som et bilde på det komplette kaos som rådet denne våren og forsommeren, er det få eller ingen i

bandet som greier å erindre når, hvor og hvordan plata ble lansert. Men at den kom i butikken hersker det ingen tvil om. Den passerte til slutt 100.000 solgte, og "I samme båt" oppnådde faktisk en viss rotasjon i norske høyformaterte etersendte medier.

Turnéstarten derimot, har vi en klar formening om at den gikk av stabelen på Vallset sør for Hamar, og tar jeg ikke mye feil, var det den 18. mai. Sedvanlig preproduksjon i Namsos i to uker før, deretter rett til ulvene. Vi var litt spent på hva pressen ville si, ikke minst siden vi hadde valgt å ikke erstatte Terje. I tillegg satt vi oss som mål å være det første norske bandet som turnerte med live-kamera og preprodusert AV-materiale. Video-utstyr ble hyret inn, og AV-tekniker ble innlemmet i crewet. Å snakke om et helt film-team var utelukket. Kostnadene ville blitt astronomiske. Derimot la vi med åpent sinn ut på ferden med lokale filmentusiaster vi ikke visste en døyt om. Ikke om de hadde holdt et kamera før, og ikke om de kunne ta regi. Instruksjonen stod AV-teknikeren for, en framifrå lystekniker fra Gjøvik forøvrig. I tillegg var de innleide video-kameraene så lyssvake, og prosjektoren som viste videoen på bakveggen til tider så utblendet av scenelyset, at veivinga til enkelte kameraoperatører heldigvis mer så ut som

en psykedelisk lyseffekt. Hadde AV-teknikeren hatt hår, ville han garantert forsøkt å rive det av seg.

Terningene landet så vidt jeg husker, på fem i VG, og Dagbladet innledet nå sin egen overse-D.D.E.-kampanje. Effektivt. Man møter bare ikke opp. Tenk det, landets nest største avis definerer sin målgruppe. Og det som ikke passer inn i den, det eksisterer ikke. Det grenser mildt sagt til kultur-fascisme spør du meg. Dagbladet har vel knapt nevnt D.D.E. i sine spalter etter dette. Men, vi skal gjøre det samme vi også, så slipper dere å høre gnålet.

Mye mer kunne vært sagt om dette året, men alle skjønner nok at det vi setter høyest, er det offisielle punktumet for feiringa i Oslo Spektrum. Foran bortimot 8.000 publikummere fra hele landet, med våre barndoms helter som gjester. Og Terje Tranaas. Det tok litt tid, men forholdet oss i mellom normaliserte seg jo etter hvert. Og det var rørende å igjen stå på samme scene.

Mektigst var det imidlertid da vi gikk på. Vi hadde plukket opp en idé på en konsert i et knøttlite forsamlingshus på Vest-landet, hvor de var redde for at huset skulle brenne ned da publikum garantert ville fiske fram lightere på

balladene. De hadde fått spons på mini-lommelykter fra et lokalt firma, og alle i salen hadde fått hver sin da de kom inn. Vi adopterte idéen, ogkraftleverandøren NTE finansierte lommelykter til alle i Spektrum! Det synet som møtte oss da vi gikk på scenen i et mørklagt Oslo Spektrum, kun opplyst av 8.000 små lommelykter, var som å se rett inn i stjernehimmelen. Konserten ble forøvrig videoisert, og kom på nyåret i 2003 ut på DVD.

Parallelt med Spektrum-forberedelsene, hadde vi også startet markedsføringen av årets juleturné. Arbeidet med juleturnéen markerte forøvrig også en profesjonalisering og nivåheving av hele juleshowet. Uten innleide "headlinere" ble ressursene brukt på rendyrking og videreutvikling. Annett Hjelkrem fra Kristiansund ble hyret inn som koreograf. Hun er utdannet danser, men jobber også som free-lance koreograf. Sammen med NRK-ansatte Kristin Giske fra Ålesund, ble juleshowet nå løftet adskillige hakk. I tillegg gjorde vi noe vi hadde drømt om i årevis. Tenk å få spille julesangene med strykere. Det som på plata nok var en strykekvartett, skrumpet riktignok inn til en strykeduo. Det er jo ikke budsjett til hva som helst må vite. Men vi hadde jo tross alt en kjenning fra Overhalla som spilte fiolin. Det høres kanskje

ikke imponerende ut, men han hadde tidligere vært på turné med Halvdan Sivertsen, spilt i Royal Albert Hall, vært på turné med The Corrs fra Irland, og jobbet nå i "Krink'en". Dvs, Kringkastingsorkesteret. Pål Magne Solbakk ble en solid forsterkning, som sammen med kollega Mihai Fagarasan på cello fylte fem manns plasser på strykebrua.

Det ble også det skrevet en bok om oss dette året. Ole Jacob Hoel, journalist og musikk-kritiker i Adresseavisen ble vist den store tilliten å skulle feste så mye som mulig av vår historie mellom to permer. Ikke med det nødvendigvis mest kritiske blikk denne gangen, men så ærlig og oppriktig som det overhodet var mulig. Boka fikk tittelen "Historien om D.D.E.", og ingen journalist hadde noen gang fått komme så nært oss før. Boka er fylt av den faktiske historien, krydret med særegenheter, portretter, morsomme historier, ikke fullt så morsomme historier, tall og rekorder, og et anseelig antall bilder, fra eget arkiv så vel som presse og fans sitt.

Til slutt kan vi vel også nevne at vi i september startet arbeidet med nytt studioalbum. Det var et travelt år.

2003