2003

Vi skriver nytt år. Tre for å være nøyaktig. Totusenogtre. Året var for lengst definert som plateår, og arbeidet hadde pågått en stund allerede. Slagplanen ble lagt våren 2002. Vi ønsket nå å lage plate i fred og ro, og la derfor opp til en forholdsvis lang arbeidsperiode. På de 5 foregående studioalbumene hadde arbeidet staret med å sette en release-dato. Dette presset ville vi nå unngå, og bestemte oss derfor for å hemmeligholde både planene og arbeidet. Mye skulle prøves ut og testes, og det kjentes riktig for prosessen å ha en retrettmulighet. Allerede i september 2002 startet vi arbeidet. Sammen med produsent Svein Gundersen øvde vi i egen brygge, hjemme i Namsos.
Brygga er forsåvidt et ubeskrevet kapittel, men vi gjorde et par år tidligere en investering i en brygge med en fantastisk beliggenhet, midt i Namsos sentrum. Brygga har nok sett bedre dager, men beliggenheten er som sagt veldig bra. Den har aldri blitt realisert som noen forretningsidé, men forblitt et øvingslokale av den dyre sorten. Akk, med hvilke muligheter.....

Arbeidet forsatte i januar, og ikke en kjeft visste at vi holdt på med ny plate. Trodde vi. Likevel opplevde vi en viss forståelse fra de nærmeste mediene rundt oss. De visste, men tidde, på oppfordring. Vi slapp ikke nyheten før vi hadde kommet langt ut i innspillingen, og oppnådde den nødvendige roen rundt prosjektet. Og det var kanskje like greit også. For da vi ankom Asker Lydstudio, ble dette bygd ferdig rundt oss mens vi spilte inn plata. Lite men funksjonelt studio i Asker Kulturskole. Igjen var teamet fra Det går likar no og Ohwææææh!!! samlet, med Svein Gundersen i førersetet, og Ingar Helgesen og Jan Roberg bak spakene. Og trommesett-assistanse av Per Hillestad.

Den største kontroversen under inspillingen, eller rettere sagt, den eneste, var tittellåta. Dristig oppslag. For noen, litt for dristig. Vi e konga. Vi e best av all. Det va vi som fann opp kruttet, og stod nærmast da det small. Jo da. Rimelig avvæpnende den siste linja. Men lell da. Frode argumenterte på sedvanlig vis, og truet med eder og galle og

verdens undergang om ikke bandet sporenstreks ble royalister på egne vegne. Til og med Harald Rex hadde lansert begrepet overfor våre skihelter tidligere på vinteren, og på direktesendt TV hadde erklært dem for konger. Så må det jo også sies da, at sangen ikke handler om oss, men om de som til enhver tid synger med på den. D.D.E.s bidrag til den norske sjøltilliten.

Platetittelen ga også visse utfordiringer i arbeidet med cover. Rimelig lett å gå i fella her, med kroner og kongekappe, og for ikke å snakke om middelalderslott, rustninger og sverd. Løsningen ble et grafisk element i forbindelse med D.D.E.-logoen, som ga assosiasjoner til det royale framfor en omvisning blandt regaliene. Stylist Iréne Hynes mente utifra samme problemstilling, at årets bekledning skulle være en kombinasjon av "kaxig", "relaxad" og "cool", "litt Rolling Stones" som hun uttalte det. Lydstudio ble til fotostudio, og fotograf Ewa Mari Johansson lette mer etter rufsete elementer enn glansbilder, en lett jobb med oss foran linsa..

Plateutgivelsen var som tidligere nevnt, hemmeligholdt til langt uti studioperioden. Det ga oss også mulighet til å sette releasedato avpasset til ferdigstilling av produksjonen. 2. juni ble plata sluppet, en hel måned senere enn "normalt". I Namsos. Mot normalt. Og høyst uvanlig var det også at vi staret turnéen før plata ble sluppet. 23. mai var det nemlig turnéåpning på Rockefeller i Oslo, og nyplata var viet stor plass i reportoaret. Spennende. Publikum hadde jo ikke hørt de nye låtene før. Responsen ble formidabel, og ikke minst en viktig korreks angående hva andre ville like på plata. At balladen "Som splintra speil" var en innertier hadde vi forsåvidt ingen grunn til å tvile på. Den ble jo etter å ha blitt sluppet på single rett etter påske, oppnådd å bli den D.D.E.-låta med høyest rotasjon i nyere tid. Derimot var det en større overraskelse at ei låt som "Æ e dum" fikk sånn enorm respons. Og det var jo slett ikke dumt i det hele tatt.

Turnéstarten ble dekket av VG. Husker ikke terningen, men de mente det var et

D.D.E.-presse-2003-limit2

solid rocke-show. Det eneste de ikke likte, var video-kulissene vi brukte. Røde roser på "Som splintra speil", og ei enslig svevende ørn på refrengene på "Ville fugla". Spar meg skrev Østbø (tror jeg det var). Mulig det var helt på trynet, men det fungerte bra som scenekulisse hele sesongen. En sesong som nok en gang ble en triumfferd. Stadig nye rekorder ble satt, og et yrende folkeliv. Litt fri ble det i løpet av høsten, men punktum for sommerturnéen ble satt i snøstorm i Leknes, siste helga i oktober. På tide. Vi startet øvelsene til juleturnéen to dager etterpå...

I Trondheim. For nå var Bjarne snart for skuespiller å regne, og han var i Trondheim mer eller mindre permanent nå. Først på nyåret var det nemlig premiere på musikalen "Purpur og gull", et

stykke skrevet med utgangspunkt i Åge Aleksandersens store sangskatt, initiert av Bjarne selv, men i et tett samarbeide med Åge. Dette ville påføre D.D.E. et halvt års pause, den første i hele karrieren. Om dette temaet kunne det vært skrevet en avhandling alene, men det får bli en annen gang. Vi befant oss nå uansett i startgropa på en ny juleturné, og det var heftig nok på dette tidspunktet.

De som har overvært juleshowet "No e D.D.E. Jul Igjen" vet at vi hvert år prøver å gjøre åpninga minneverdig. Dette året var intet unntak, og nå var det kommet opp en noe ukonvensjonell idé; stripping. D.D.E. skulle strippe. Som en parodi på den kjente teateroppsetningen og filmen "Blanke messingen". Idéene var mange og outrerte, og temperaturen mildt sagt høy. Kanskje nettopp derfor ble

løsningen såpass som den ble. Publikum lo i alle fall som forventet, selv om en og annen bestemor var litt stram i maska til å begynne med.

Juleturnéen i 2003 var den så langt største, og ikke mindre enn 19 byer ble besøkt med tilsammen 36 forestillinger og rundt 20.000 solgte billetter. Ensemblet var omtrent som året før, bare med ett lite unntak. Vi hadde nå fått med oss en ordentlig konge. En revykonge. En vaskeekte Norgesmester i Revy, heimehørende i Namsos, opprinnelig fra Lierne. Konferansier-rollen vi før hadde viet plass ønsket vi nå å oppgradere, eller rettere sagt, erstatte. For "figuren" handlet ikke om å fortelle hva som skulle komme, men mer om å sørge for den hysteriske latteren. Revykongen het Sveinung Kveli, og hans deltakelse ble

en ubetinget suksess. Litt vemodig var det å ta farvel med hverandre under julebordet dette året. Et halvt år uten en eneste konsert. Bjarne og familien flyttet midlertidig til Trondheim, Arnt Egil dro med kjæresten på en fire måneder lang reise jorda rundt, mens vi andre kunne se fram til seks måneder med latmannsliv.

2004