D.D.E. har bakgrunn i et band som het After Dark. Dette bandet var fra starten i 1984 populært på festlokaler over store deler av Midt-Norge. Deler av originalbesteningen takket for seg i løpet av et par – tre år. I ’88 ble beslutningen om å satse tatt. Hard jobbing med egne låter, stiftelse av eget firma og finansiering av prosjektet fulgte de neste årene. «Dette kan ta tid» sa guttene til seg selv. Proppfull av tro på seg selv og fast bestemt på at de skulle bli kjent i hele landet. 4 år tok realiseringen.
Originalbesetning:
Bjarne Brøndbo, vokal, keyboard
Bård Jørgen Iversen, keyboard
Edith Flak, vokal
Knut Håvard Lysberg, trommer
Roar Alte, gitar
Johan Midtgård, bass
Johan Midtgård og Edith Flak, takket for seg etter et år. Ny bassist ble Frode Viken. Eskil Brøndbo vikarierte for Knut Håvard Lysberg mens han avtjente verneplikten. Eskil kom senere inn da beslutningen om videre satsning ble tatt. Roar Alte skulle også avtjene verneplikt Gitarist Eivind Berre vikarierte og ble senere med fast. Det hører også med til historien at Frode og Eivind etterhvert byttet instrument. Terje Tranaas var med når han hadde anledning helt fra 1985, og Arnt Egil Rånes ble med fra senhøsten 1992.
D.D.E.-historien begynner 18. januar 1992. Dette er datoen for utgivelsen av bandets første produksjon; «Flamma / Kvinnfolk, det é det beste æ veit». Singelen ble produsert av Åge Aleksandersen som uttrykte stor tro på gjengen fra hjembyen. Innspilt i Terje Tranaas Lydstudio as i Namsos sommeren – høsten 1991, mixet i Nidaros Lydstudio av Roger Valstad og Åge Aleksandersen.
Finansieringen kom fra egen lommebok. Låta Flamma ble årets låt på Trøndertoppen, en avstemning på lokalsendingene til NRK Sør- og Nord-Trøndelag. Troen på stor karriere, limousiner, fete hotellrom og et liv blandt kjendiser fikk yttligere næring. Med klokketro på egne låter, masse arbeide samt nødvendige kontakter i mafiaen, resulterte i støtte fra Distriktenes Utbyggingsfond (nåværende Innovasjon Norge).
Buy Buy Records as (driftsselskapet til D.D.E.) var innvilget tilskudd til etablering og markedsføring.
Planleggingen av RAI-RAI kunne starte.
Med bidrag fra Distriktenes Utbyggingsfond kunne RAI-RAI omsider planlegges. Åge Aleksandersen ble hyret til å produsere. Behovet for en samarbeidspartner på tekstsiden meldte seg. Idar Lind ble nevnt som et alternativ. Få av oss visste hvem han var, men fikk raskt oppgitt Otterøy utenfor Namsos som opprinnelig hjemsted. Godkjent! Forfatter? Enda bedre. Frode og Eivind ble så sendt ut i et første møte med herren. I mors hjem på Otterøy.
Idar kom med en tekst som han mente ikke var «helt ferdig», men om Frode kunne starte med denne så fikk vi se… Teksten ble endret, den fikk melodi, og du kjenner den som «Vinsjan på kaia». Flere tekster kom, og samarbeidet fungerte meget godt. Etter lange øvingsperioder i Namsos, reiste D.D.E. til Kristiansand for å spille inn sitt første «album». Først ble et bolighus leid til studio. Med lovnad om at det lå uskjenert til med nærmeste nabo på 500 meters avstand, mente man at dette skulle fungere bra som studio. Nødvendig utstyr ble leid i Trondheim og i Oslo. Full av entusiasme la gjengen ut på den 16 timer lange kjøreturen. Fly var langt over budsjett. En kompis fra Namsos kjørte til Oslo hvor en 300 kilo tung «kassettspiller» skulle plukkes opp.
Bjarne måtte faktisk sendes med fly til Kristiansand da bil til lokal transport ble leid der. Da han så skulle inspisere «studio», viste deg seg at bolighuset lå «uskjenert til» midt inne i et boligfelt. 5 meter til nærmeste hus. Krise! I hui og hast ble en bilopphuggerkollega kontaktet, og til alt hell: han hadde ei hytte i Søgne, rett utenfor Kristiansand som ble stilt til disposisjon. Også nabohytta ble leid. Så kunne sangeren kjøre til Oslo å plukke opp resten av bandet. Med badebukse i kofferten, solkrem og solbriller klar, så guttene frem til 2 uker i sørlandets sjærgård. I september. Fiasko. Regn og kaldt i 2 uker til ende. Når man er i studio og lager plate, blir det nødvendigvis mye venting. Tid som skulle brukes på stranda. Nintendo er jo også OK…
Med på turen var også tekniker Sturla Samuelsen som sørget for at ting virket og at det som skulle på tape havnet der. Studiohjelp fikk D.D.E. fra Stein Inge Brækhus, perkusjon, Geir Sundstøl, strengeinstrumenter (et helt hav…) og Odd Magne Gridseth, kontrabass. De fleste låtene var klar før avreise fra Namsos, med det mangle en, og en tekst var ikke ferdig. En av de siste dagene i Kristiansand kommer det fra Frode: «ja, også har æ ei låt te ja. Det hadd æ nesten glømt…»
Så kom «Det umulige é mulig». Det var jo like greit det… Siste tekst kom en stund etter hjemkomst Namsos: «RAI – RAI». Musikken var ferdig innspilt. Sang ble lagt på i Nidaros studio i Trondheim, hvor den også ble mikset av Åge Aleksandersen og Rune Nordahl. D.D.E. sto omsider med ferdig master-tape på sin første «full-produksjon». Men uten kontrakt. Etter å høflig blitt avvist i Trondheim, reiste Bjarne og Eivind til Oslo på runde hos de mektige menn.
Avtale om å få presentere gruppa var gjort med 4 selskaper. BMG, Stageway, Tylden og Norsk Plateproduksjon ble besøkt i tur og orden. Enkelte av møtene ble mildt sagt en kulturkollisjon av dimensjoner. Snakk om å treffe den «hippe» platebransjen! Andre møter hadde derimot en helt annen «temperatur». Svarene kom etter en stund. «Vi kontakter dere senere hvis vi ….», «Dere passer nok ikke helt inn i vår profil…», «Skulle gjerne ha gitt dere ut, men vi har så mye annet nå». Så ringte Audun Tylden. JA! Kontrakt! Single kom ut til påske i ’93. RAI-RAI ble lansert i april samme år. Det gikk litt trått i starten. Halvdårlige kritikker. Deppa. Først på ettersommeren løsnet det. Etter et besøk i TV-programmet «Go?fot på låven» løsnet både radiospilling og platesalg. Hysteriske tilstander på alle live-jobber i Midt-Norge. Smilende gutter. Turnéen varte hele vinteren. Nå skulle resten av landet erobres. 7 betalende i Rognan. Tjuefire kroner og femti øre på hver. Dette gikk bra!!! Platesalget stagnerte. Plateselskapet mente at plata hadde gjort fra seg. Det var på tide å tenke på en ny. I tillegg føltes veien til Oslo veldig lang. Snakket liksom ikke helt samme språk. Veien til Oslo ble også ganske tung da opphør av samarbeidet skulle diskuteres. Nå var imidlertid et nytt selskap kommet på banen. Norske Gram as. Nystartet. Veien til Trondheim var enklere både for kropp og sinn. Planleggingen av RAI 2 var igang. RAI-RAI har solgt ca. 35.000 eksemplarer. Målet var et sted mellom 7.000 og 10.000.
Midt i turnévirksomhet og skifte av plateselskap ble nye låter øvd inn. Produsent Aleksandersen sa seg nok en gang villig til å lede oss frem til ny utgivelse. Ingen skjærgård denne gang. Ingen by med restauranter. Nå skulle man i et skikkelig studio. Åge hadde spilt inn sin forrige plate i Studio Nova i Spydeberg. Et studio med overnatting og bespisning i samme hus. Det meste av utstyr ble pakket i lastebil og sendt til Spydeberg. Dette ble en arbeidssom tid. Hver enkelt ble tøyd til det maksimale. Åge halte ut det som var å hente. Utblåsninger var nødvendige og lange taxiturer til Oslo sørget for at Smuget fikk den tvilsomme ære å bli visittert av herrene fra Namsos. Tekniker og studioeier Robert Opsahl-Engen åpnet også sitt hjem med hjemmelaget mat og eget tappetårn. Plata ble sluppet i Trondheim med stor konsert den 16. september 1994. Pressen ble fløyet inn fra hele landet. Gunnar Hordvik hadde fortalt verden nok en gang at «dæffer?n, herre bli stort!». Nå skulle ignorante uvitende journalister fra fjern og nær få se og føle på kroppen hva D.D.E. egentlig dreide seg om. «Sommer’n» ble en gigantisk «bon-fest» med trengsel og drikke, hylende damer og brautende herrer. Om de innbudte pressefolk trivdes på fest, og publikum storkoste seg, innvirket det ialle fall ikke positivt på kritikkene: terningkast 2 og 3. Vinterturné over det ganske land. Glatt på veiene. Budskapet ble spredt på gamlemåten. Publikum kom på konsert, hadde det kjempebra, fortalte venner og kjente. Flere og flere på konsert på de fleste steder. Plata gikk litt tregt. Etter å ha fått gullplate for RAI-RAI, var forventningene store. Plata har til nå solgt ca. 32.000 eksemplarer.
Med et litt tregt platesalg på RAI 2, fantastisk respons på live-sida og en forespørsel fra NRK P1 om å gjøre live-opptak, ble planene om «Det é D.D.E.» født. Bajazzo i Trondheim var et perfekt sted. Produsent var Svein Gundersen. Tilhengerskaren fra Midt-Norge møtte opp i busser og spann for å være med på happeningen. Lange forberedelser og høy spenningsfaktor gjorde sitt til at en litt nervøs gjeng musikanter omsider entret scenen 16. februar 1995. Et publikum i ekstase, et heltent band, og et lokale med for lite strøm. 4 sekunder ut i første låt ble det mørkt. Og stille. I allefall i anlegget. «Pop-stjernene» måtte gå slukøret på bakrommet mens teknikerne løste problemet. Etter reparasjoner på både utstyr og band kunne opptak og konsert starte fra begynnelsen igjen. Et utvalg låter fra RAI-RAI og RAI 2 ble festet til bånd igjen. En ny låt dukket også opp. Tilbake i tida med AFTER DARK hadde vi stor suksess på «lokalet» med Status Quo’s «Whatever you want». Ny tekst på norsk ble skrevet av Bjarne med god hjelp av Idar. «Det é D.D.E. skulle være et slags mellomsteg for oss. En live-plate etter bare to studio-album virket på de fleste av oss som ganske absurd. Ingen stor releas-fest denne gang. Ingen pressekonferanse. Bare TV-annonsering. Plata ble sluppet en gang i slutten av mai ’95. Eksakt dato vites ikke. Vi brydde oss ikke videre med det. Reiste på turné istedet. Så kom salget. Plutselig visste alle hvem D.D.E. var, til og med på Østlandet, på Jæren og Vestlandet. Du verden! Turnéen ble stor suksess, og nytt studio-album måtte planlegges. Problemet var bare at det skjedde samtidig med at turnéen måtte forlenges. Det året gjorde D.D.E. ca. 120 konserter. Det é D.D.E. har nå solgt ca. 122.000 eksemplarer.
Modellen med tekster fra Idar, låter fra Frode, øving i Namsos visste vi fungerte. Nå hadde Terje bygd opp studioet sitt i kulturhuset i Namsos så pass at vi tok sikte på å spille inn plata der. Økonomisk. Tekniker Ingar Helgesen ble hyret inn. Scenen i Kulturhuset skulle fungere som øvingssted og delvis studio. Nå må det nevnes at produsent Gundersen har en fortid som bassist i flere kjente norske band, og har opplevd det største marerittet: å krasje med band-bussen. Ulykken kostet ham nesten livet. Etter et lengre opphold på Sunnås lærte han igjen å bevege kroppen, men den fungerte nå ikke bra nok til å bevege seg gjennom lange ganger og korridorer i Kulturhuset. Også av andre grunner, ble det besluttet å flytte hele produksjonen til Oslo. Oslo Lydstudio ble tilholdssted en hel måned i mars 1996. På det tidspunktet hadde live-plata solgt rundt 90.000 eksemplarer. Forventningspresset var ganske stort. 90.000 eksemplarer var enormt. Hvor mye skulle vi kunne greie denne gangen? Vi visste på slutten av studioperioden at vi hadde en låt som kunne slå an. «Det går likar no» var et bra uttrykk og låta svingte. Plateselskapet innvendte på «likar». Mente at dette var for trøndersk.
Nå var også tida for å se litt på hvordan vi så ut. Sju mann som skal velge klær og få dette til å se ut som en helhet? Veldig vanskelig. En svensk dame ved navn Irene Hynes ble kontaktet. Hun var nevnt som «stylist» på coveret til bl.a. Ulf Lundell og Glennmark, Erichson & Strömstedt. Ordet «stylist» har hatt en noe negativ ladning i visse miljøer her til lands. Skulle vi ta sjansen på dette? Kunne vi bli «tatt» på grunn av å ha mottatt profesjonell hjelp til klær? Vi tok sjansen. Irene jobber ikke først og fremst med band, men mye opp mot mote-bransjen, og alltid sammen med fotografer. Jörgen Ahlström var den hun brukte på den tiden. Det bars til Stockholm for å bli «stailad». Masse nye uttrykk dukket opp. «Fotning». «Kavaj». Bilder ble tatt og video laget, på Gröna Lund. Det var sist i mars. Det var kaldt. Og vi var lettkledt. Brr…. (Frank A.)
Plata ble sluppet den 26. april 1996. Turnéen startet 15. mai. Nå skulle hele landet besøkes. Platesalget gikk utrolig bra. Så. På den fjerde jobben på turnéen. Melhus. Bjarne klager på mavesmerter. Var ikke helt bra i går heller. Han får liksom ikke hoppet så mye opp og ned. Etter jobben blir lege kontaktet. Sannsylig BROKK!
Vi så for oss måneder av turnéen ødelagt. Avlyste spillejobber. KRISE. Til alt hell fikk Bjarne operasjon umiddelbart. «De gikk inn gjennom et snitt på maven med scoop» fikk vi høre, og var storligen imponert. 2 ukers ufrivillig ferie. Så kom en tid med vanvittige spillejobber og brokkbelte. Fast rituale hver kveld. Litt av et syn forresten, når Bjarne dro ned buksa for å ta på brokkbeltet. Brei reim rundt livet. En smal reim rundt hver skinke og opp til en slags susp der fremme. Stakkars.
Nå gikk platene unna i butikkene. I slutten av juni. Skulle vi holde gratis utendørskonsert i Namsos. Plateselskapet skulle dele ut troféer. På to måneder hadde vi solgt til dobbel platina. Kvelden før Namsos-konserten spilte vi sørpå. Husker godt vi kom i «vænnen» (Ford Econoline 350) i solskinn forbi Steinkjer. Midt på dagen. Jo nærmere Namsos vi kom, jo mere skyer dukket opp på himmelen. Bjarne ber om stillhet i bussen. Knepper hendene og ber høyt til Gud om at vi må få fint vær under konserten.
Fliring. Før vi kom til Sjøåsen var det nesten mørkt. Regn. Først hjem å dusje. På med rene klær. Så pressekonferanse kl. 16.00 på Central Hotel. VG var der. Se & Hør var der. NA var der. Trønderavisa var der. Adresseavisa var der. Regn og atter regn. Konserten skulle starte kl. 18.00. Familiekonserten. Vår gave til Namsos. Se & Hør ville ha bilde på jerbaneovergangen borte ved Tiendeholmen. Halvtime til konsert. Regn. Ville folk gidde å stå i regnet å høre på? Hadde de allerede bestemt seg for å være hjemme? 17.50. Nervøs gange bak scenen. Publikum var møtt opp i mengder. Vet ikke om jeg har sett Festplassen så tettpakket. Så stoppet regnet. 18.00. Intro-tapen hadde buldret i de ti minuttene den skulle. Så entrer D.D.E. scenen. I solskinn!
Turnéen varte til jul. Og hele sommeren1997.
Etter å ha spilt på Momarkedet i 1995, var videoinnspilling fra samme scene ønkset av bla. a. NRK. Dette ble gjort, midt i
turnévirksomheten. Helga for innspilling var igrunnen travel så det holdt. Fredag på dagen kom vi til Mysen fra spillejobb kvelden før. Prøver til Momarked-sending lørdag kveld. Fredag kveld spilte vi ett eller annet sted på Østlandet, kan ikke huske hvor i farten. Lørdag tilbake på Mysen. Mere TV-prøver til Momarked-showet. Samme kveld hadde vi spilling i Hurum. Det var opprinnelig meningen at vi skulle fraktes dit i helikopter etter TV-sendingen. Men så kom tåka. Umulig å fly. Bil i stedet. Ble fraktet over fjorden i en vanvittig speed-båt. Konsert i Hurum med masser av folk. Kjempestemning, på tross av at de hadde ventet, og ventet, og…. Tilbake til Oslo på natta. Svingete Hurums-veier. Enkelte ble bilsyk. Tror jeg. Utover til Mysen igjen på søndag. Lydprøver og bildebalansering til kveldens konsert. Og så kom regnet. Typisk oss! Vi så for oss et hjemmeværende publikum, NRK med alt av mobilt opptaksutstyr og misfornøyde arrangører. Den gang ei. 15.000 mennesker løste billett på
Momarkedet den kvelden. 15.000 som trosset regnet for å være med oss å gjøre dette til den kvelden det ble. Det er i slike stunder man blir ydmyk!
Turnéen varte fram til jul. Da tok vi pause til sommeren ’98, og gjennomførte en runde til med «Det går likar på tur». Vi trengte en liten pause før vi skulle gå i gang med neste plate.
«Det går likar på tur» ble avsluttet i september 1997. Nå stod avkobling og rekreasjon på programmet for de fleste. Gadd nesten hverken ringe eller besøke hverandre. Så, utpå høsten, begynnelsen av november. Første samling til nytt plateprosjekt. Tent gjeng sulten på nye låter. Syv – åtte låter var mer eller mindre klare til jul.
10-års-jubileet innledet en turbulent periode i D.D.E.-karrieren. Interne forskjeller, krisemaksimeringer, samt et arbeidspress utav en annen verden, gjorde at batteriene etterhvert gikk tom. Selvfølgelig i større og mindre grad hos de forskjellige.
I ettertid har vel ingen problem med å innrømme at tempraturen internt ikke var som den skulle på den tiden. Ikke for det, det innrømte vi glatt den gangen også, bare ikke i media. Og det var forholdet til Terje som gnog mest. Han på sin side hadde en stri tørn på andre hold, og totalen ble for ham etterhvert uoverkommelige uten å gjøre helomvending og stille seg selv overfor noen vesentlige valg i livet. I denne perioden var det ikke så enkelt å forholde seg hverken til han eller situasjonen, all den tid vi var i ferd med å planlegge feiringen av 10 år som et av Norges mest populære band. Planer skulle legges og arbeide skulle gjøres. Det ble derfor etterhvert klart at dette måtte vi gjøre uten Terje. Uansett hva han måtte ønske. Døra stod på gløtt hele tida, men da Terje rundt påske-tider meddelte at han ønsket å takke for seg, var det ingen veg tilbake. Enhver synes nok at det var synd det gikk som det gikk, på alle mulige måter, men akkurat da var det en lettelse for hele orkesteret å få komme videre, å få vite hvilke kort man skulle spille med. På det tidspunktet hadde vi allerede startet planlegginga av det store jubileet. I dialog med Norske Gram gikk vi for en dobbel samleplate.
I startfasen av diskusjonene ønsket vi å lage den ene CD’en med originalmateriale og den andre som live-innspilling. Det var jo tross alt konsertene som var vårt varemerke, sa D.D.E. Vi fikk fort svar på tiltale. Samtlige i staben på plateselskapet mente at den svorne D.D.E.-fan ville ha mest mulig originalt D.D.E.-materiale på ei slik samling. Foill tank. Og da snakket de overhodet ikke om live-plate. Nedstemt ble vi (ikke lei oss, men i mindretall…). Like greit. Ja, også ønsket de seg kanskje ei ny låt, og kanskje en remix, eller to.
To tettpakkede CD’er. Det blir mange låter det. Og hvem skulle bestemme hvilke låter som skulle være med? Meningene var mange og ikke minst delt, men etter lange diskusjoner ble vi enige om fire vektinger. Først ville vi spørre supporterklubben vår til råds. Via nettsidene fikk vi inn rundt 100 e-poster med ønskelister. Dernest ba vi plateselskap, og venner og bekjente, om å gjøre det samme. Sist og definitivt minst, kom våre egne lister. Lenge leve demokratiet!
Så var det ny låt. Frode kom opp med tekst og melodi, og han og Arnt Egil satte seg på enerom og lagde en skisse. Tida var utrolig knapp, og det var lenge uvisst om dette gikk. Vi hadde i løpet av de siste tre platene tatt over absolutt alle spaker selv, og stod nå foran et formidabelt veiskille da Terje nå var i en, mildt sagt, grå sone. Han hadde til stått for mye av meningsmotet rundt produsentspørsmålet,
og vi var nå i en situasjon hvor vi måtte «områ» oss fort, som det heter i Namdalen. Vi hadde gode minner fra arbeidet med Svein Gundersen fra 1996 og 1998, men var usikker på hvordan helsa hans var. Under arbeidet med «Ohwææææh!!!»-plata var han sengeliggende hele perioden. Vi mente imidletid han nå var rimelig restituert, og tok kontakt. Krise. Han hadde flyttet. Til Spania. Arnt Egil tok da føringen på produksjons-sida, og organiserte et vanvittig løp. Det resulterte i at han reiste til Spania og jobbet sammen med Svein i et lokalt studio. Bjarne reiste også ned dit og la på sang, før de returnerte hjem med et grunnlag vi kunne legge komp og øvrige pålegg på. I Asker. På stua til Ingar Helgesen. Prosessen var nå helt motsatt av den vanlige produksjonsmetoden. Men så var verden for tida helt bakvendt også.
Parallelt med dette ble det arbeidet med en remix. Originaltapen til «Det umulige e mulig» skulle hentes ut av sikringsskapet, for bearbeiding hos kvalifiserte hip-hop-produsenter, og suksessduoen Vikmark & Hellum ble kontaktet. Men hvor var originalopptakene fra 1992? En febrilsk jakt startet. De ble etterhvert funnet i bankhvelvet hos Sparebank 1 Midt-Norge i Namsos. Takk og lov. Hip-hop-spesialistene arbeidet, og hip-hop-spesialistene leverte. Det var forsåvidt veldig ålreit det, sånn isolert sett, men vi var nå veldig usikker på om en remix av «Det umulige e mulig», med looper og moderne drakt, var noe vi
syntes var riktig. Et spørsmål vi selvfølgelig skulle stillt oss litt tidligere. Vel, gjort er gjort.
Plate ble det, og en plate må som kjent også ha en innpakning. Våre svenske venninner, Iréne Hynes og Ewa Mari Johansson ble nok en gang utskremt på kort varsel. Iréne mente vi måtta ha skikkelig location til denne fotograferingen. Det var jo tross alt jubileum, kalas, og hun hadde peiling på et aldri så lite middelalderslott i Sør-Sverige hun mente var utmerket. Og det var det, og det spøkte der også. Og med et haltende cognac-befengt 7-manns poporkester fra Namsos som besøkende, ble det ikke mindre spøkelser der nattes tid. Den beretningen hører imidlertid hjemme i andre fora enn dette. Bilder ble det, og vi kom oss hjem. Og ble 6.
Det må ha vært på denne tida vi fant ut at vi måtte få tilbake noe av galskapen. Forstå det den som kan. Men vi mente altså det. Og vi booket sporenstreks Oslo Spektrum. Intet mindre. Oslo Spektrum. Smak litt på det. Ingen norskspråklig artist hadde hittil gjort det, og det er vanskelig nok for en del utenlandske størrelser å fylle den. Riktignok et fantastisk mål å strekke seg etter, men også en formidabel fallhøyde å ta ut. Og det på et punkt i karrieren hvor mye kunne gå åt skogen av helt andre grunner.
Som et bilde på det komplette kaos som rådet denne våren og forsommeren, er det få eller ingen i
bandet som greier å erindre når, hvor og hvordan plata ble lansert. Men at den kom i butikken hersker det ingen tvil om. Den passerte til slutt 100.000 solgte, og «I samme båt» oppnådde faktisk en viss rotasjon i norske høyformaterte etersendte medier.
Turnéstarten derimot, har vi en klar formening om at den gikk av stabelen på Vallset sør for Hamar, og tar jeg ikke mye feil, var det den 18. mai. Sedvanlig preproduksjon i Namsos i to uker før, deretter rett til ulvene. Vi var litt spent på hva pressen ville si, ikke minst siden vi hadde valgt å ikke erstatte Terje. I tillegg satt vi oss som mål å være det første norske bandet som turnerte med live-kamera og preprodusert AV-materiale. Video-utstyr ble hyret inn, og AV-tekniker ble innlemmet i crewet. Å snakke om et helt film-team var utelukket. Kostnadene ville blitt astronomiske. Derimot la vi med åpent sinn ut på ferden med lokale filmentusiaster vi ikke visste en døyt om. Ikke om de hadde holdt et kamera før, og ikke om de kunne ta regi. Instruksjonen stod AV-teknikeren for, en framifrå lystekniker fra Gjøvik forøvrig. I tillegg var de innleide video-kameraene så lyssvake, og prosjektoren som viste videoen på bakveggen til tider så utblendet av scenelyset, at veivinga til enkelte kameraoperatører heldigvis mer så ut som
en psykedelisk lyseffekt. Hadde AV-teknikeren hatt hår, ville han garantert forsøkt å rive det av seg.
Terningene landet så vidt jeg husker, på fem i VG, og Dagbladet innledet nå sin egen overse-D.D.E.-kampanje. Effektivt. Man møter bare ikke opp. Tenk det, landets nest største avis definerer sin målgruppe. Og det som ikke passer inn i den, det eksisterer ikke. Det grenser mildt sagt til kultur-fascisme spør du meg. Dagbladet har vel knapt nevnt D.D.E. i sine spalter etter dette. Men, vi skal gjøre det samme vi også, så slipper dere å høre gnålet.
Mye mer kunne vært sagt om dette året, men alle skjønner nok at det vi setter høyest, er det offisielle punktumet for feiringa i Oslo Spektrum. Foran bortimot 8.000 publikummere fra hele landet, med våre barndoms helter som gjester. Og Terje Tranaas. Det tok litt tid, men forholdet oss i mellom normaliserte seg jo etter hvert. Og det var rørende å igjen stå på samme scene.
Mektigst var det imidlertid da vi gikk på. Vi hadde plukket opp en idé på en konsert i et knøttlite forsamlingshus på Vest-landet, hvor de var redde for at huset skulle brenne ned da publikum garantert ville fiske fram lightere på
balladene. De hadde fått spons på mini-lommelykter fra et lokalt firma, og alle i salen hadde fått hver sin da de kom inn. Vi adopterte idéen, ogkraftleverandøren NTE finansierte lommelykter til alle i Spektrum! Det synet som møtte oss da vi gikk på scenen i et mørklagt Oslo Spektrum, kun opplyst av 8.000 små lommelykter, var som å se rett inn i stjernehimmelen. Konserten ble forøvrig videoisert, og kom på nyåret i 2003 ut på DVD.
Parallelt med Spektrum-forberedelsene, hadde vi også startet markedsføringen av årets juleturné. Arbeidet med juleturnéen markerte forøvrig også en profesjonalisering og nivåheving av hele juleshowet. Uten innleide «headlinere» ble ressursene brukt på rendyrking og videreutvikling. Annett Hjelkrem fra Kristiansund ble hyret inn som koreograf. Hun er utdannet danser, men jobber også som free-lance koreograf. Sammen med NRK-ansatte Kristin Giske fra Ålesund, ble juleshowet nå løftet adskillige hakk. I tillegg gjorde vi noe vi hadde drømt om i årevis. Tenk å få spille julesangene med strykere. Det som på plata nok var en strykekvartett, skrumpet riktignok inn til en strykeduo. Det er jo ikke budsjett til hva som helst må vite. Men vi hadde jo tross alt en kjenning fra Overhalla som spilte fiolin. Det høres kanskje
ikke imponerende ut, men han hadde tidligere vært på turné med Halvdan Sivertsen, spilt i Royal Albert Hall, vært på turné med The Corrs fra Irland, og jobbet nå i «Krink’en». Dvs, Kringkastingsorkesteret. Pål Magne Solbakk ble en solid forsterkning, som sammen med kollega Mihai Fagarasan på cello fylte fem manns plasser på strykebrua.
Det ble også det skrevet en bok om oss dette året. Ole Jacob Hoel, journalist og musikk-kritiker i Adresseavisen ble vist den store tilliten å skulle feste så mye som mulig av vår historie mellom to permer. Ikke med det nødvendigvis mest kritiske blikk denne gangen, men så ærlig og oppriktig som det overhodet var mulig. Boka fikk tittelen «Historien om D.D.E.», og ingen journalist hadde noen gang fått komme så nært oss før. Boka er fylt av den faktiske historien, krydret med særegenheter, portretter, morsomme historier, ikke fullt så morsomme historier, tall og rekorder, og et anseelig antall bilder, fra eget arkiv så vel som presse og fans sitt.
Til slutt kan vi vel også nevne at vi i september startet arbeidet med nytt studioalbum. Det var et travelt år.
Vi skriver nytt år. Tre for å være nøyaktig. Totusenogtre. Året var for lengst definert som plateår, og arbeidet hadde pågått en stund allerede. Slagplanen ble lagt våren 2002. Vi ønsket nå å lage plate i fred og ro, og la derfor opp til en forholdsvis lang arbeidsperiode. På de 5 foregående studioalbumene hadde arbeidet staret med å sette en release-dato. Dette presset ville vi nå unngå, og bestemte oss derfor for å hemmeligholde både planene og arbeidet. Mye skulle prøves ut og testes, og det kjentes riktig for prosessen å ha en retrettmulighet. Allerede i september 2002 startet vi arbeidet. Sammen med produsent Svein Gundersen øvde vi i egen brygge, hjemme i Namsos.
Brygga er forsåvidt et ubeskrevet kapittel, men vi gjorde et par år tidligere en investering i en brygge med en fantastisk beliggenhet, midt i Namsos sentrum. Brygga har nok sett bedre dager, men beliggenheten er som sagt veldig bra. Den har aldri blitt realisert som noen forretningsidé, men forblitt et øvingslokale av den dyre sorten. Akk, med hvilke muligheter…..
Arbeidet forsatte i januar, og ikke en kjeft visste at vi holdt på med ny plate. Trodde vi. Likevel opplevde vi en viss forståelse fra de nærmeste mediene rundt oss. De visste, men tidde, på oppfordring. Vi slapp ikke nyheten før vi hadde kommet langt ut i innspillingen, og oppnådde den nødvendige roen rundt prosjektet. Og det var kanskje like greit også. For da vi ankom Asker Lydstudio, ble dette bygd ferdig rundt oss mens vi spilte inn plata. Lite men funksjonelt studio i Asker Kulturskole. Igjen var teamet fra Det går likar no og Ohwææææh!!! samlet, med Svein Gundersen i førersetet, og Ingar Helgesen og Jan Roberg bak spakene. Og trommesett-assistanse av Per Hillestad.
Den største kontroversen under inspillingen, eller rettere sagt, den eneste, var tittellåta. Dristig oppslag. For noen, litt for dristig. Vi e konga. Vi e best av all. Det va vi som fann opp kruttet, og stod nærmast da det small. Jo da. Rimelig avvæpnende den siste linja. Men lell da. Frode argumenterte på sedvanlig vis, og truet med eder og galle og
verdens undergang om ikke bandet sporenstreks ble royalister på egne vegne. Til og med Harald Rex hadde lansert begrepet overfor våre skihelter tidligere på vinteren, og på direktesendt TV hadde erklært dem for konger. Så må det jo også sies da, at sangen ikke handler om oss, men om de som til enhver tid synger med på den. D.D.E.s bidrag til den norske sjøltilliten.
Platetittelen ga også visse utfordiringer i arbeidet med cover. Rimelig lett å gå i fella her, med kroner og kongekappe, og for ikke å snakke om middelalderslott, rustninger og sverd. Løsningen ble et grafisk element i forbindelse med D.D.E.-logoen, som ga assosiasjoner til det royale framfor en omvisning blandt regaliene. Stylist Iréne Hynes mente utifra samme problemstilling, at årets bekledning skulle være en kombinasjon av «kaxig», «relaxad» og «cool», «litt Rolling Stones» som hun uttalte det. Lydstudio ble til fotostudio, og fotograf Ewa Mari Johansson lette mer etter rufsete elementer enn glansbilder, en lett jobb med oss foran linsa..
Plateutgivelsen var som tidligere nevnt, hemmeligholdt til langt uti studioperioden. Det ga oss også mulighet til å sette releasedato avpasset til ferdigstilling av produksjonen. 2. juni ble plata sluppet, en hel måned senere enn «normalt». I Namsos. Mot normalt. Og høyst uvanlig var det også at vi staret turnéen før plata ble sluppet. 23. mai var det nemlig turnéåpning på Rockefeller i Oslo, og nyplata var viet stor plass i reportoaret. Spennende. Publikum hadde jo ikke hørt de nye låtene før. Responsen ble formidabel, og ikke minst en viktig korreks angående hva andre ville like på plata. At balladen «Som splintra speil» var en innertier hadde vi forsåvidt ingen grunn til å tvile på. Den ble jo etter å ha blitt sluppet på single rett etter påske, oppnådd å bli den D.D.E.-låta med høyest rotasjon i nyere tid. Derimot var det en større overraskelse at ei låt som «Æ e dum» fikk sånn enorm respons. Og det var jo slett ikke dumt i det hele tatt.
solid rocke-show. Det eneste de ikke likte, var video-kulissene vi brukte. Røde roser på «Som splintra speil», og ei enslig svevende ørn på refrengene på «Ville fugla». Spar meg skrev Østbø (tror jeg det var). Mulig det var helt på trynet, men det fungerte bra som scenekulisse hele sesongen. En sesong som nok en gang ble en triumfferd. Stadig nye rekorder ble satt, og et yrende folkeliv. Litt fri ble det i løpet av høsten, men punktum for sommerturnéen ble satt i snøstorm i Leknes, siste helga i oktober. På tide. Vi startet øvelsene til juleturnéen to dager etterpå…
I Trondheim. For nå var Bjarne snart for skuespiller å regne, og han var i Trondheim mer eller mindre permanent nå. Først på nyåret var det nemlig premiere på musikalen «Purpur og gull», et
stykke skrevet med utgangspunkt i Åge Aleksandersens store sangskatt, initiert av Bjarne selv, men i et tett samarbeide med Åge. Dette ville påføre D.D.E. et halvt års pause, den første i hele karrieren. Om dette temaet kunne det vært skrevet en avhandling alene, men det får bli en annen gang. Vi befant oss nå uansett i startgropa på en ny juleturné, og det var heftig nok på dette tidspunktet.
De som har overvært juleshowet «No e D.D.E. Jul Igjen» vet at vi hvert år prøver å gjøre åpninga minneverdig. Dette året var intet unntak, og nå var det kommet opp en noe ukonvensjonell idé; stripping. D.D.E. skulle strippe. Som en parodi på den kjente teateroppsetningen og filmen «Blanke messingen». Idéene var mange og outrerte, og temperaturen mildt sagt høy. Kanskje nettopp derfor ble
løsningen såpass som den ble. Publikum lo i alle fall som forventet, selv om en og annen bestemor var litt stram i maska til å begynne med.
Juleturnéen i 2003 var den så langt største, og ikke mindre enn 19 byer ble besøkt med tilsammen 36 forestillinger og rundt 20.000 solgte billetter. Ensemblet var omtrent som året før, bare med ett lite unntak. Vi hadde nå fått med oss en ordentlig konge. En revykonge. En vaskeekte Norgesmester i Revy, heimehørende i Namsos, opprinnelig fra Lierne. Konferansier-rollen vi før hadde viet plass ønsket vi nå å oppgradere, eller rettere sagt, erstatte. For «figuren» handlet ikke om å fortelle hva som skulle komme, men mer om å sørge for den hysteriske latteren. Revykongen het Sveinung Kveli, og hans deltakelse ble
en ubetinget suksess. Litt vemodig var det å ta farvel med hverandre under julebordet dette året. Et halvt år uten en eneste konsert. Bjarne og familien flyttet midlertidig til Trondheim, Arnt Egil dro med kjæresten på en fire måneder lang reise jorda rundt, mens vi andre kunne se fram til seks måneder med latmannsliv.
«D.D.E.s mørkeste periode» kan nok 2004 karakteriseres som. Ta med 2005 også for den del. Ei tid hvor vår egen «kalde krig» regjerte. Og det i beste sendetid på norsk kringkastning. Eller krig-kastning om du vil.
Forrige kapittel avsluttet med ønsket om å kunne nyte et halvt års pause fra turnélivet. Det gjorde da også de fleste. Men alt har sin pris. Har man ikke noe å tære på, blir livvidda i minste laget, og en sulten bjørn kan som kjent være livsfarlig. Et halvår uten inntekt ble sterk kost for noen og enhver, og stemningen ble noe anspent utover sommerturnéen Gul Tur. I tillegg herjet et hissig virus deler av besetningen, og verst gikk det naturligvis utover vokalisten. Som om ikke det var nok, hadde vi sagt ja til et nytt TV-program for TV2, en slags dokumentarserie, noe som medførte konstant TV-overvåking stort sett til alle døgnets tider. Den interne brannen ble således dokumentert med lyd og bilde, vel bevart for evigheten, og senere
presentert over to sommersesonger på nevnte kanal. Uenighetene eskalerte utover høsten 2004 og vinteren 2005, og arbeidsvilkårene kunne nok vært bedre for et plateprosjekt enn tilfellet var da vi satte igang.
Men, tilbake til Gul Tur, sommeren 2004. Året var ment som et slags hvileår. Vi hadde vært konstant på turné i 12 år. I alle fall føltes det sånn. Planen var derfor å gjennomføre en kompakt turné med en mellomstor produksjon. Riggen skulle være enkel og fleksibel. Noe navn var ikke klart, men vi hadde valgt farve på årets plakater. De skulle være gule! Sommer var stikkordet for reportoarvalget og styling, og hva er vel mer sommer og sol enn gult? I tillegg ble det hyret inn ny turnétransport for året. En såkalt night-liner, en diger svensk dobbeldekker fra Starlight AB som til alt overmål var knallgul! Etter preproduksjon i Trondheim hvor scenedekken var helt enkel og bare sort, som foreskrevet, kom det dalende en
visjon for bandets designer. Han hadde laget ny web-design uka før preprod’en, og den var også eslet utfra samme gule grunntanke; gult. Plakatene var gått i til trykking samme kveld, og det med den spreke tittelen «Sommeren 2004». Etter hektisk telefonering internt og til trykkeri, ble det gjort helomvending. Gul Tur. Kul tur som enkelte ville uttalt det. Kanskje et rart navn på en turné, men veldig befriende å få på plass til slutt. Det endte med scenedekk som websida, dekorert gul night-liner, heldekorert semi-trailer, og i løpet av turnéen dekorerte bassefar alt han kom over i Gul-Tur-design, digitalt.
Turnéåpninga var i Kristiansund, på Dødeladen, med Frode Alnæs som vært. Med TV2 på slep var det ekstra stor stas å få turnéen åpnet av ingen ringere enn selveste Jens Stoltenberg. Turnéen ble en suksess, men internt økte spenningen proporsjonalt med sykdom og tap av krefter. Og det for åpent kamera. Da vi midtvegs i turnéen var
kommet til Kyrksæterøra, slet Bjarne så mye med å gjennomføre, at han ikke maktet tanken på en kveld til. Enkelte ble bare forbannet, og mente det var selvforskyldt, og temperaturen i garderoben etter endt konsert var vel ikke helt bringebærvegen…. Avlysning i Selbu kvelden etter var uunngåelig. Eivind ble med Bjarne og kjørte til Trondheim styggtidlig morgenen etter, og undervegs ble en av landets ledende Øre-Nese-Hals-spesialister kontaktet. Til alt hell var han på jobb, og hadde til og med tid til å undersøke den virus-befengte halsen til sangeren. Beskjeden var klar. Enten hviler du stemmen nå, ellers risikerer du karrieren. For alltid. Selbu ble avlyst, og det spøkte også for den lenge planlagte turen til Frankrike.
I et halvt års tid hadde vi planlagt og forberedt cognacproduksjon. Tenk, vår egen cognac! Vår følgesvenn gjennom karrieren så langt, Monsieur Bache Gabrielsen, skulle erstattes av
D.D.E. XO Likar Cognac. Idéen om å lage egen cognac kom fra hr. Tingstad, et mangeårig bekjentskap fra den kulørte ukepressen, som også satt med gode kontakter i det kjente franske distriktet. Tre dager var satt av til Frankriketuren, og litt sol og varme kunne nok gjøre godt for enhver i gjengen nå.
Å skulle forklare de som satt hjemme at «far er på jobb i Frankrike, han skal lage cognac», og bli trodd på at det faktisk var jobb, var slett ikke enkelt. Det høres unektelig ut som et gedigent fyllekalas fra ende til annen, men spenningen lå nok et helt annet sted. Cognachuset Birkedal Hartmann som ligger i byen Jarnac i Cognac, ønsket å produsere XO’en for det norske markedet. Vi var derfor i Jarnac for å såkalt «blende» varen som senere skulle bli tilgjengelig på norske vinmonopol. Cognac består av seks vindistrikter. Kort fortalt destilleres vin fra hvert av disse distriktene og lagres på eikefat. Vinens geografiske opprinnelse, eikefatene og lagringstiden er de viktigste faktorene som påvirker kvaliteten på de rene cognacene som er utgangspunktet for blandingene du finner i butikkhyllene. Cogcnac lagres i minst 10 år før den regnes som omsettbar vare, men er da fremdeles noe ung og umoden. Hos vår cognacprodusent lagres destillatene i 10,
15, 20, 25 og 30 år (osv). Med cognac’er fra seks distrikt og et tilsvarende antall lagringer, blir det nødvendigvis mange smakskombinasjoner. Når panelet som skulle smake seg fram til sin egen «blend» også utgjør seks personer, begynner oppgaven å bli formidabel. Tar man også hensyn til mengdene i blandingsforholdene, skjønner man at dette er vitenskap. Birkedal Hartmanns kjellermester, Philippe Braastad, hadde derfor foretatt en forhåndsutvelgelse blant alle råvarene, og den nå så blide gjeng fra Namsos fikk servert 6 rene cognacer til frokost dag to i Jarnac. Som en tilleggsopplysning kan nevnes at råvarene ikke holdt 40 prosent, men et sted mellom 60 og 70. Det holdt med én dråpe på tunga….
Demokratisk, med én og én inne i gangen, avga alle stemme til de forskjellige råvarene. Og tro det eller ei, med minimale avvik var resultatet omtrent enstemmig. Vi hadde greid å rangere de seks, med en 50 år gammel Grand Champagne som suveren vinner. Dette la grunnlaget for to blandinger kjellermester Braastad presenterte oss for dagen etter. Ny runde demokrati, og nok en gang, 99% enstemmig. Eivind hadde også laget grunnlaget for etiketten, som skulle trykkes direkte på flasken. Han og
produsentens designer fikk også diskutert de siste finessene før produksjonen skulle starte.
Dagene i Jarnac var forøvrig fylt med sightseeing, på vinslott, i produksjonslokaler, cognackjeller, vindrueåkrer, og selvfølgelig lange luncher på trivelige gaterestauranter. Og vår etterhvert meget gode venn Nicolas Mahé de Berdouaré, mannen som skulle importere cognacen til Norge, loset oss trygt gjennom de harde arbeidsdagene. For et slit…
Cognac ble det, med «release» utpå høsten. Vi var vel forsåvidt klar over at det fantes en og annen kontrovers i denne saken. Å sette D.D.E.-logoen på en brennevinsflaske ville helt klart lage bølger og sette sinner i kok. Det ble masse oppmerksomhet. Flasken ble vist frem på TV og i aviser, men det var overraskende få kritiske røster. Oppdragerfunksjonen var det media stilte spørsmålstegn ved, men også de var enige i at en ikke akkurat billig cognac, et typisk voksenelement, egnet seg dårlig for yngre generasjoner. Vi regnet med mer negativ støy, men endte opp med stort sett bare positiv omtale.
Jula i 2004 ble markert med en relansering
av juleplata fra 1999. Høsten gikk derfor med til innspilling av to nye julesanger, og til produksjon av bonus-DVDen som skulle selges sammen med plata. Juleshowet fra 2003 var godt dokumentert både fra scene og turnéliv, og materialet ble en fin bonus.
Om første halvår 2004 var hvile og rekreasjon for de fleste i bandet, var hvilen definitivt over nå. Andre halvår var et sammenhengende arbeidsstykke, som endte med en slagplan for det påfølgende året.
At D.D.E. skulle gi ut plate i 2005, var bestemt for lenge siden. Faktisk så tidlig som i 2003. Arbeidet hadde derfor pågått en stund, da først og fremst i låtskriverstua til Frode, og i hodene til tekst-leverandørene hans. Vi skrev februar 2005, og produsent Svein Gundersen bosatte seg i Namsos for et par måneders tid, sånn til og fra. En mer moderne og røffere stil var et uttalt mål fra hele bandet for den nye plata som skulle spilles inn i Arnt Egils studio i Namsos. RLP Studios var nå teknisk fullt på høyden med hva vi fikk rundt om i landet, og en studioprosess hjemme sparte bandet for både penger og krefter. Det ble litt rart til tider. Når vi har vært utenbys på innspilling, har vi tilbrakt omtrent all fritid sammen, samt vært forholdsvis mye i studio samtidig. Innspilling i Namsos innebar «innkalling» for hver gang man skulle inn og gjøre «greia» si. Vi var faktisk samlet stort sett bare i starten av prosessen, hvor Frode presenterte låtene, og «førstekoden» skulle knekkes. En erfaring det også.
Plata tok form utover vinteren, og det ble klart rimelig tidlig hva som måtte bli tittellåta. I rekken av fonetiske oppslag (RAI RAI, Ohwæææææh!!!, Åh åh åh det går likar no…) lå «Næ næ næ, æ tar de
med ei klype salt» forholdsvis godt an. Forøvrig bærer teksttematikken på plata preg av at flere i bandet nå var for middelaldrende menn å regne. Med alderen kommer andre innfallsvinkler til essensielle spørsmål i livet, og andre verdier vies etterhvert større plass. Sider ved livet vi ønsket skulle prege utgivelsen.
Ikke bare innspillingen ble gjort annerledes denne gang. Vårt mangeårige samarbeide med våre svenske venner Iréne og Ewa Marie ble satt til side for ønsket om også her å finne på noe nytt. Stjernefotograf Dag Eivind Thorenfeldt ble hyret inn, og han fikk frem både grimaser og tunge løft. Et oppslag på TV2s underholdningsnyheter som dekket begivenheten ble det også.
Så gaper trollet for høyt. Gjengen har i flere år hatt lyst til å prøve en turnévariant av den lokale Kaifesten i Namsos. En slags omreisende martna med stor scene, flere artister, og selvfølgelig over hele kongeriket. Med den svenske GrandPrix-dronningen Carola på programmet, 50 mann, 3 trailere, lastebil, nightliner, turnébuss, og et ukjent antall små kjøretøyer, store sponsorer, små sponsorer, som en del av 100års-
markeringen for unionsoppløsningen, la vi ut på tur fra Halden under fellesbetegnelsen Folkefesten. Sammen med eventarrangøren Trond&Trond as stiftet vi selskapet Folkefesten as. Turnéen var et megaarrangement og en opplevelse å være med på. Det var en fornøyelse å jobbe sommeren gjennom med alle involverte, og alt var egentlig såre vel. Hadde det bare kommet et par-tre hundre mennesker mer hver dag.
Om ryggen var dårlig fra før, ble den ikke bedre etter denne sesongen. Investering i egen karriere og merkevare er nok den beste merkelappen vi kan sette på utgiftene vi påførte oss selv sommeren 2005.
Sommeren gikk, så også høsten, og da vi kom hjem etter tidenes hardeste og lengste juleturné, var det på hekta vi gadd ønske hverandre God Jul.
