Tekst: Odd Børretzen
Vi søng om ei jul som glede, vi søng om ei jul som varme
Sammen blir vi et kjempekor, som jage all sorg og harme
I sommer, en kveld uti august, møtte jeg Julenissen på en holme utenfor Homborsund i Aust-Agder. “Er det Julenissen” sa jeg, for jeg var ikke helt sikker. “Jo” sa Julenissen, “det er riktig det” sa han. Han hadde en ekorn-unge i håret og en måltrost på hver skulder. “Hva gjør du her” sa jeg, “midt på sommer’n, jeg trodde du var på nordpolen eller oppover der på denne tiden av året.” “Jo” sa nissen, “folk trur det, men du vet, det er mange av oss julenisser,” sa Julenissen “vi er både her og der, og jeg er her på holmen hele året” sa han. Han stod i graset og lyste som en vennlig blomst i sommerkvelden.
Som jeg sier: “det er mange av oss julenisser” sa Julenissen, “og vi finnes hele året, vi er egentlig overalt, sommer og vinter, men om sommer’n og om vår’n og om høst’n merker ikke folk at vi finnes, de tenker ikke på oss da, for da har de jo så mye annet å tenke på. Om sommer’n og om vår’n og om høsten, da tror ikke folk på Julenissen. Da tror folk på valutakursen, og på dagsrevyen og på lensmann og prest og bensinpriser og bankrenter, og hva det er de tror på, de tror ikke på Julenissen da” sa Julenissen, og så litt trist på meg.
Og sommermørket suste vennlig og varmt rundt ham.
“Men i jula” sa Julenissen den kvelden i august, “ i jula tror folk på julenissen, og da tar de i mot det vi har å gi dem.
Vi har jo ikke trekk-opp-biler eller slips eller termosflasker eller slalomski å gi bort, sånne harde pakker. Det ordner butikkene og folk selv med. Det vi har å gi bort er kjærlighet, litt forståelse og gavmildhet og gjestfrihet og litt vennlighet, sånn at naboer som kanskje ikke har hilst på hverandre resten av året sier “God Jul”, sier de til hverandre i jula. Albanere og Serbere sier kanskje ikke akkurat “God Jul“ til hverandre, men de lar kanskje være å kaste bomber på hverandre i jula, for i jula tror de på Julenissen” sa Julenissen. “Det hadde jo vært fint om de trodde på oss ellers i året også” sa han “for vi er her da også, sommer og vinter, både her og der.
Men men, vi får vel være glade for at de tror på oss i jula enda ihverfall” sa Julenissen, og nikket vennlig flere ganger.
Og så ruslet han inn mellom bjerketrærne, og ekornungen i håret hans så blankt på meg, og borte var nissen i sommermørket og lufta var varm og liksom full av vennlig sang…
