Tekst: Rolf Mokkelbost – Melodi: Frode Viken
Meininga med livet
æ tør nesten itj å sei det
den fant æ på gata her i går
Der lå den heilt alein
det va en tragisk scene
den hadd’ liggi der sida i vår
Den va kald og forkommen
der i regnværsflommen
som vaska rennestein rein
og klamra sæ fast som best den kunna
den fikk itj te å stå på egne bein
Det e alltid mørkast rett før sola rinn
men det som e mesta, skal bli funne’
Og den som leite ska alltid finn
sjøl om det e meininga med livet
som e forsvunne’
Meininga med livet
æ tør nesten itj å sei det
når æ tok den opp så sa den itj nei
Den hadd liggi der læng
og det e jo itj poenget
for meininga på livets vei
Den hadd vært på galei’n
men snubla på vei’n
det verste den hadd opplevd i sitt liv
Sida hadd’ den levd i skit og søle
og veinta på livets nye giv
Meininga med livet
æ tør nesten itj å sei det
æ fant den heldigvis igjen
No dele vi bolig
og har blitt veldig fortrolig
Meininga med livet e en venn
Der det før va øde
Gror den gode grøde
Det e ganske godt å kjenn’
Meininga med livet – no tør æ å sei det
Leite du så finnes den
