Tekst: Arnulf Haga – Melodi: Frode Viken
Han lova bot og bedring – ifjor, i vår, i går
Det va te inga nøtte – no sleike´n sine sår.
Det va da bærre artigheit – men så va løpet kjørt!
Hainn styre aldri hender´n – for dames med korte skjørt
Hu angre, skrik å hamre på kjæresten si dør
Hu love bot og bedring – at alt ska bli som før
Så egoistisk det hu gjor – i fjor, i vår, i går
Å tusle heim ålein mens hu sleike sine sår.
Det herre livet –
herre livet kjærligheita gi
som e så vakkert,
så heftig – å uframkommeli´.
Kjærligheit så heit at hu bli te blinde spor
Og såra som du sleike har kanskje blitt for stor
Dæm træftes att på puben – hu glæfsa ”gløm du mæ”.
På finn dott no fins sikkert nå som passe dæ!
Og har æ såra følelsan din så kjenn´s det stort
Du sleike sår på minna´n – om mæ du kasta bort!
Æ hjælpe dæ med my´ – men æ sleik´ itj såra din
Du trur du e en gave te kvinnen, men et svin.
Forelskelse e brukskunst – der fusentast´n fer
å anger ligg itj for han – som itj eig karakter.
Det herre livet –
herre livet kjærligheita gi
Som e så vakkert
Så heftig – så uframkommeli
Kjærlighet så heit at hu bli te blinde spor
Og såra som du sleike har kanskje blitt for stor
Å mang vil ha så mykkjy, på rosenraude sky
Å byr på kjærlighet dæm itj skjønne ka dæm by
Du kjærligheit; det største, det verste å det beste
Å kjærlighet; itj nest best, -beste vern og feste!
Du kjærlighet som brent mæ i fjor, i vår i går
Så satse æ igjænn- æ har sleika mine sår
Om Høysangen te Salomo e langt å strækk sæ ætte.
Så e æ kjær for dæ – om du bevislig e den rette!
